Foto: Kjell Ove Storvik
Foto: Kjell Ove Storvik

TOSTEMT SYSTEMKRITIKK

Anmeldelse

Utstilling: Norske Kunsthåndverkeres Temautstilling 2022: The Hands That Unravel the Sweater

Kunstnere: Matt J. Smith, Erika Stöckel, Boom! Glass Group, Hannah Ryggen Army, matt lambert, Ahmed Umar, Elisabeth Haarr, Karen Kviltu Lidal, Faith Ringgold og Hannah Ryggen.

Kurator: Anne Klontz

Sted: Nordnorsk kunstnersenter, Svolvær

Produsent: Norske Kunsthåndverkere

Utstillingsperiode: 18.06.-14.08.2022

Teksten er publisert i samarbeid med Hakapik.no. Vi gjør oppmerksom på at Norske kunsthåndverkere også er utgivere av tidsskriftet Kunsthåndverk. Skribenten har ingen tilknytning til organisasjonen.

Feminister som herjer med tekstiler og dekonstruerer glass, en homofil norsksudaner som reapproprierer afrikansk treskurd og en ikke-binær som bruker eget blod som identitetsmarkør. Dette er noe av det vi kan se i årets utgave av Norske Kunsthåndverkeres temautstilling.

Skrevet av Øystein Voll

Siden 2011 har Norske Kunsthåndverkere årlig arrangert temautstillinger der de samarbeider med en ledende norsk kunstinstitusjon. Årets utgave ble til i samarbeid med Nordnorsk Kunstnersenter. Til utstillingen i gallerilokalene i Svolvær har årets kurator, Anne Klontz (USA/Sverige), samlet kunsthåndverk i tekstil, keramikk og glass, gips, tre, broderi og smykkekunst under tittelen The Hands That Unravel the Sweater

Klontz er utstillingssjef ved Konstfack Stockholm og leder for program ved Index – The Swedish Contemporary Art Foundation. Hun har vært kurator for flere prestisjetunge kunstutstillinger rundt om i Europa de senere år. Til denne gruppeutstillingen har den etablerte kuratoren ikke bare valgt en svært vanlig komparativ metode der kunstnere settes opp mot hverandre, sammenlignes eller går i dialog med hverandre – hun har også understreket dette kuratoriske grepet ytterligere ved å lage en utstilling der de ti utvalgte kunstnerne og kunstnergruppene danner det Klontz selv omtaler som fem «duetter». Det kunne blitt enkelt og kjedelig, men det fungerer faktisk svært godt. 

Norske kunsthåndverkeres temautstilling 2022: The Hands That Unravel the Sweater, 2022. Foto: Kjell Ove Storvik
Norske kunsthåndverkeres temautstilling 2022: The Hands That Unravel the Sweater, 2022.

For eksempel får vi en sjelden mulighet til å fordype oss i kunstnerskapene til Faith Ringgold (f. 1930) og Hannah Ryggen (1894–1970) i to portrettfilmer. Ringgold er en afroamerikansk kunstner, forfatter og aktivist som hele sitt kunstnerliv har jobbet for svarte kvinnelige kunstneres muligheter og rettigheter. Ryggen var politisk engasjert i hele sin kunstnerkarriere, og kommenterte samtidens urett gjennom sine til dels svært konfronterende billedvever. I filmen om Ringgold forteller kunstneren blant annet om sin kamp for å bli anerkjent som afroamerikansk kvinnelig kunstner i museer i USA. Ryggen på sin side snakker om sitt kunstnerskap, sin måte å arbeide på og sitt politiske engasjement. 

Filmene i duetten Ringgold & Ryggen danner en premissgivende ramme rundt hele utstillingen. Med disse viktige stemmene som et fundament forstår jeg raskt at utstillingen ikke bare handler om å vise godt håndverk. Her er budskapene fra de ulike kunsthåndverkerne hele tiden tydelig til stede. Hvis man i tillegg tar seg tid til å lese katalogtekstene – som er samlet i en bok – kan man også få opplevelsen av å vandre i et aktivistisk landskap. Temaer som omhandler feminisme og samfunnsutfordringer knyttet til kulturelt opphav, kjønn og seksuell identitet framheves. Også det kunstneriske utenforskapet som kvinner og marginaliserte grupper har blitt plassert i opp gjennom historien løftes fram. 

Hannah Ryggen Army: «Privileged Pussy» (2021). Foto: Kjell Ove Storvik
Hannah Ryggen Army: «Privileged Pussy» (2021).

Med sitt aktivistiske utgangspunkt bidrar utstillingen til å, om ikke fjerne helt, så i alle fall bygge ned tradisjonelle grenser mellom kunsthåndverk og kunst. Det ser man for eksempel i møtet mellom kunstnerkollektivene Boom! Glass Group og Hannah Ryggen Army. Denne duetten er kanskje lengst fra det tradisjonelle håndverket, og samtidig der aktivismen merkes best. Boom! Glass Group arbeider for å gi plass til kvinnelige glasskunstnere i det som tradisjonelt er et mannsdominert felt i kunstindustrien. Med Tiffany Junta (2022), hvor delvis dekonstruerte glassarbeider – blant annet et flatpresset stetteglass og det som tidligere kan ha vært store fat – er montert som mosaikk på en plate, opplever jeg at Boom! Glass Group viser til kampen der kvinnelige kunstnere har måttet kjempe for å få innpass, for eksempel i glassindustrien. 

Hannah Ryggen Army går i Ryggens fotspor som kompromissløse tekstilkunstnere. De fire verkene – tilsynelatende uten egne titler – som sammen utgjør Privileged Pussy (2021) kan minne om hardtslående paroler i en protestmarsj. Det er referanser til objektivisering og kvinnekamp her, blant annet representert med en mengde gule oppvaskhansker hengende som frynser i et av verkene. Men det er også – og kanskje først og fremst – bilder på overlevelse, moderskap og kvinners behov for, og rett til, bestemmelse over egen kropp og eget liv. En rød stripe maling slynger seg som en blodig navlestreng nedover det ene verket. I et annet er en fluffy nedovervendt trekant av rosa tråder – som ikke kan forstås som annet enn hårene på mons pubis – sentralt plassert i øyehøyde. Det er punch i både uttrykk og budskap i armeens arbeider.

Elisabeth Haarr: «Refugee Blanket: Welcoming» (2020), Karen Kviltu Lidal: «Femme Maison» (2022). Foto: Kjell Ove Storvik
Elisabeth Haarr: «Refugee Blanket: Welcoming» (2020), Karen Kviltu Lidal: «Femme Maison» (2022).

Å åpne for mer utflytende grenser mellom billedkunst og kunsthåndverk er en ønsket utvikling fra flere hold. Men kan vi miste noe av kunsthåndverkets egenart når de ulike fagretningene blir stadig mer lik hverandre? Det er et spørsmål som dukker opp særlig i møte med Elisabeth Haarr (f. 1945) og Karen Kviltu Lidal (f. 1979). Duetten består av henholdsvis Refugee Blanket: Welcoming (2020) og Femme Maison (2022). Mest iøynefallende av de to er Kviltu Lidals håndvevde grå åkle i ull og lin, med striper i sort, rosa, oker og offwhite. Med klare håndverksmessige ferdigheter representerer åkleet det tradisjonelle i teknikk og materialer. I sin skulpturelle form og med arkitektoniske antydninger peker det på nødvendigheten av anerkjennelse av kvinners kunst og håndverk som mer enn dekor. 

Haarr har et mindre strengt uttrykk der hun gjenbruker et dynetrekk og legger til blant annet grønne plastikkremser, silke og innpakningspapir i sitt konseptuelle arbeid. I hennes verk, som henger som et teppe ned fra taket, anes referanser til kvinners ønske om, og kanskje behov for, å vise omsorg og å forbedre medmenneskers situasjon, i dette tilfellet til flyktninger. Teppet kan ses både som en fane som bæres mot urett og noe å bre over seg til vern mot kulde og fare. I duetten settes tradisjon og samtid opp mot hverandre i de to kunstnernes behandling av materialene. Samtidig møtes kunstverkene i ideen om synliggjøring av kvinners plass i samfunnet.

Erika Stöckel: «Lasting Scars Are Created by Violent Force» (2020–2022), Matt J. Smith: «La Pêche» (2021), Boom! Glass Group: «Tiffany Junta» (2022). Foto: Kjell Ove Storvik
Erika Stöckel: «Lasting Scars Are Created by Violent Force» (2020–2022), Matt J. Smith: «La Pêche» (2021), Boom! Glass Group: «Tiffany Junta» (2022).

Erika Stöckel (f. 1989) viser Lasting Scares Are Created by Violent Force (2020–2022), et verk i keramikk og stål. De seks keramikkskulpturene i brune, gule, grønne og blå nyanser minner om sammensunkne organismer eller kroppsdeler, som alle på ulikt vis er gjennomboret av noe som minner om medisinske instrumenter. Jeg får en følelse av lobotomering, kastrering eller måling av hodestørrelse – ikke ulikt det kunstnerens samiske formødre har blitt utsatt for i ganske nær fortid. Hennes verk er i duett med Matt J Smiths (f. 1971) After Romney (2021) og La Pêche (2021), begge omarbeidede tekstilverk med broderier i ull. Smith er opptatt av kolonialisering, og særlig hvordan dette kommer til uttrykk i etnografiske samlinger. Begge kunstnerne peker på urett begått mot individer og grupper, og at diskriminering fortsatt begås mot mennesker begrunnet i rase eller kjønn. Duetten fungerer godt fordi den gir en opplevelse av direkte sammenheng verkene imellom. Særlig kommer dette fram når man ser Stöckels keramikkskulpturer opp mot Smiths After Romney. Vi ser det som antas å være en kvinne – hun har langt, mørkt hår og kjole på – men hvor ansiktstrekk og hudfarge er skjult bak et brodert rutemønster. Individet med sine følelser, sine egenskaper, sitt kjønn og sin seksualitet utviskes og gjøres usynlig, eller i ytterste konsekvens utryddes.

Ahmed Umar: «Golden Phalanges» (2020). Foto: Kjell Ove Storvik
Ahmed Umar: «Golden Phalanges» (2020). Foto: Kjell Ove Storvik
Ahmed Umar: «Golden Phalanges» (2020). Foto: Kjell Ove Storvik
Ahmed Umar: «Golden Phalanges» (2020). Foto: Kjell Ove Storvik

Ahmed Umar (f. 1988) har i Golden Phalanges (2020) tatt gipsavstøpninger av sine egne hender og montert disse på veggen. De femten hendene blir som små hyller som holder kunstnerens skatter fram for oss. Fordi han er homofil, var Umar nødt til å forlate familien sin i Sudan for å kunne leve et sant og ekte liv. Familien aksepterte ikke legningen hans, og i Sudan straffes homofili med livstid i fengsel. Men selv om – eller kanskje på grunn av – at han måtte forlate familien og landet sitt, viser han en stor forkjærlighet for sin kulturs kunst og håndverk. Hans arbeider i tre, bein, glass og hår blir som en pekefinger rettet mot kolonialismen, som han opplever har appropriert tradisjonelt afrikansk håndverk og gjort det til eksotisert turistjuggel. I Umars hender blir de samme gjenstandene dekonstruert og satt sammen på nytt, nennsomt bearbeidet og omskapt til det han kaller perler, relatert til perlene i islamske bønnekranser. 

matt lambert: «What’s My Status» (2021). Foto: Kjell Ove Storvik
matt lambert: «What’s My Status» (2021). Foto: Kjell Ove Storvik
matt lambert: «What’s My Status» (2021). Foto: Kjell Ove Storvik
matt lambert: «What’s My Status» (2021). Foto: Kjell Ove Storvik

matt lambert (f. 1989) – som Umar er i duett med her – er ikke-binær og trans, og deres What´s My Status (2021) består av tegninger og et smykke. Smykket er en samling id-merker, hvor kunstnerens fingeravtrykk og signatur i form av en stjerne er trykket i deres eget blod. At et smykke sier noe om den som bærer det, er ikke uvanlig. Men når det så tydelig blir en personlig identitetsmarkør og et statement som i dette tilfellet, opplever jeg at kunstneren og individet matt lambert er uadskillelige, og at smykket med deres DNA blir som en del av personen. Det vil omtrent ikke være mulig for noen annen å bære dette smykket uten å frarøve kunstneren deres identitet. 

Etter møtet med duetten Umar og lambert er det ingen tvil om at utstillingens høydepunkt er nådd. Men de er ikke alene om å berøre meg. De ulike stemmene som kommer sammen i The Hands That Unravel the Sweater hjelper oss å forstå noen av de sosiopolitiske kampene som preger vår tid. Årets sommerbesøk på Nordnorsk Kunstnersenters galleri i Svolvær ble i det hele tatt et svært berikende møte med den materialbaserte kunsten som et interessant sted for systemkritikk. 

Fra venstre: Matt J. Smith: «After Romney» (2021), «La Pêche» (2021), Erika Stöckel: «Lasting Scars Are Created by Violent Force» (2020–2022), Boom! Glass Group: «Tiffany Junta» (2022), Hannah Ryggen Army: «Privileged Pussy» (2021), matt lambert: «W
Fra venstre: Matt J. Smith: «After Romney» (2021), «La Pêche» (2021), Erika Stöckel: «Lasting Scars Are Created by Violent Force» (2020–2022), Boom! Glass Group: «Tiffany Junta» (2022), Hannah Ryggen Army: «Privileged Pussy» (2021), matt lambert: «What’s My Status» (2021), Ahmed Umar: «Golden Phalanges» (2020), Elisabeth Haarr: «Refugee Blanket: Welcoming» (2020), Karen Kviltu Lidal: «Femme Maison» (2022).
Powered by Labrador CMS