Spytt meg i kjeften og kall meg kunst
Å se er å vite
Hvordan vet du det?
Jeg gransker mine omgivelser
Googler deg med blikket
Hvem er du
Hva kan du
Hva vet du
Hvor har du vært?
Hvem kjenner du?
Tekst av Helene Duckert
Jeg sitter i auditoriet på Kunsthøgskolen i Oslo, en tidlig fredagsmorgen en gang i 2018, etter en fuktig gallerirunde med halve kunst-Oslo kvelden før. Jeg prøver å holde fokus i retning stemmen fra scenen. Jeg holder tilbake den kriblende følelsen som brer seg fra bunnen av magen og som slanger seg opp spiserøret, med mål om å frigjøre seg fra munnen. Jeg svelger og konsentrerer meg om å undergrave bølgen med kroppsvæske som prøver å forlate kroppen i retning den snusluktende fyren på mobilen foran meg.
Brekningsfornemmelse
«Tiss, bæsj og promp er for barn, og har blitt sosialt akseptert i den sammenhengen. Spy er fortsatt stigmatisert, det er en voksen aktivitet gjerne knyttet til rusmisbruk, dessuten byr spy på et mye større komisk potensial,» sier Christoffer Nilsen fra scenen, mens jeg konsentrerer kroppen om å ikke la seg brette ut i offentlighet. Det er flaut å spy, det er selvforskyldt – svakt. Samboeren min er uenig. Han er velsignet med en selvutløsende spyrefleks som ble umåtelig populær på barneskolen, kall det et partytriks.
Jeg kan også spy på kommando, men kun metaforisk. Jeg bretter meg utover i kunsten, tar plass og teppebomber deg med stemmen. Jeg har alltid fått høre at jeg snakker like godt på innpust som på utpust. Gjerne i formidling av egen eller andres kunst, eller om kunsten i seg selv. Jeg har blitt kalt intens. Jeg har arvet et rikt indre landskap og en hyperaktiv iver etter kunnskap, en slags selektiv klisterhjerne.
Min mor bærer mye smykker, det samme gjør jeg. Smykker ble min inngangsportal inn i kunsten. Mor er psykolog og rusmiddelforsker, og far er tidligere flyver/eventyrer. Jeg har reist mye fra ung alder og vokste delvis opp i et post-apartheid Sør-Afrika. Dette har influert meg mer enn jeg kan sette ord på.
Hemmelige hager
Mamma pleier å si at jeg har arvet min fars «uryddige rosehage» – det er den fineste måten hun vet å forklare det vanskelige hodet han og jeg deler. Noen ganger går jeg meg vill i den rosehagen, andre ganger finner jeg ikke engang inngangsporten.
Kunsten blir en måte å kartlegge dette indre landskapet fysisk. Jeg planter ideene mine i gallerirommet, i bykjernen og utover arkene. Det er skummelt å få lov til å være sårbar i kunsten. Jeg inviterer folk inn i det innerste for å risikere å bli gjenkjent og forstått – og i et forsøk på å forstå selv. Det er både godt og vondt å bli speilet, men jeg har opplevd at veien til verden går gjennom en annen.
I hjemmet jeg kommer fra, dyrker man hele følelsesspekteret. Jeg er god til å artikulere hvordan jeg har det, fikk høre av en psykiater en gang at det er en gave. Før hadde jeg angst for å gråte offentlig, men under kunstutdannelsen på Kunsthøgskolen mistet jeg kontroll over tårene ofte og i flere forsamlinger. Det var en dannelsesreise. Det lærte meg å bruke kunsten som ventil, noe som i sin tur gjorde kunstnerskapet mer personlig. Nå viser jeg gråtende selvportretter i brilleformat på Galleri Format i Oslo.
Vrengt
Kroppen, dette fartøyet vi navigerer verden med, er helt unikt, samtidig helt alminnelig. Full av motsetninger. Myk og hard, våt og tørr, ekkel og erotisk. Kroppen er det ultimate kunstneriske medium, som motiv, form og konsept. Den er forførende i sin selvfølgelighet, men om vi zoomer inn på detaljene, fremtrer individet. Kroppen er her og nå, men tidløs i sin relevans.
Jeg føler meg ofte mer new age enn jeg ønsker å fremstå når jeg diskuterer kropp i kunsten. Etter noen runder i akademia har jeg en underliggende idé om at sinn er opphøyd over kropp. Til tross for at kunstnerskapet mitt nesten utelukkende tar utgangspunkt i kroppen. Jeg lager kunst til kropp eller verk som hermer kropp. Selvportretter av eget hår eller skulpturer med klær jeg har slitt og «formet». Dette arbeidet med kroppen bunner i at jeg leter etter fellesreferanser. Sannheten er at vi alle har en kropp, hvor i verden den så befinner seg, hvordan den ser ut og hvordan den oppleves, er noe helt annet.
Karakterdrap og kroppskontroll
Kjøttfengsel med kikkehull
Konvulserende tunge
Det var ikke drap, bare partering
Aggressive i mangelen på fyllekebab og spypøler
forlater de sentrum i desperate horder
Invaderer forstedene i jakten på mat
De spiser nesten hva som helst
Ingen vet hvor mange som finnes i Oslo
Men det er hundretusenvis
Rottene har endret adferd under korona
Savn er en fysisk følelse. Jeg savner følelsen av en barkrakk eller et sofahjørne, med utsikt over karakterene som fyller rommet. Å være på menneskesafari i en fremmed by man kan bevege seg fritt inn og ut av, uten karanteneplikt. Jeg savner å flyte gjennom bygryta og gå meg vill i livet. Jeg savner å være på fest, følelsen av å duve i menneskemengden mens man mister sans om tid og sted.
Den siste gangen jeg danset med andre, var på lukket rave på Bandidos. Jeg har ingen personlig tilknytning til klubben eller noen annen «MC-gjeng» for den saks skyld, men jeg er en ivrig bruker av det kosmopolitiske, urbane, subkulturelle nattelivet, noe disse alternative verdenene er med å tilrettelegge for. Bandidos operer med slagordet We are the people our parents warned us about, og man skal vite å oppføre seg når man går gjennom slusene på vei inn i det mystiske industribygget på Etterstad i Oslo. Det hvite, slitne bygget fra 1906 har huset blant annet Nordiske Destillationsværker A/S, før det ble overtatt av den beryktede MC-klubben i 1990. Bandidos har nå flyttet fra Arnljot Gellines vei 35, og området er under forvandling. Oslo bygges og transformeres som aldri før. Jeg er redd byen ikke er til å kjenne igjen når lockdown endelig slipper strupetaket.
En date mellom kropp og sinn
Jeg har selv arrangert både lovlige og ulovlige fester i Oslos slitne industrilokaler, men det er en svunnen tid. Fra Club 7 (Klubb-Sju) til 7/11, ikke forvent deg noe bedre når restriksjonene avtar. Byens uteliv er likvidert og rest in peace rusreformen. Kroppens fritidsarenaer er under trussel.
Jeg kommer aldri til å glemme første gangen jeg opplevde den første lille forvrengingen av hodet i møtet med alkohol i en alder av 12–13 år. Mor lot meg spise noen av de selvplukkede kirsebærene som lå nederst i den hjemmelagde likøren. Når den lille «buzzen» kicka inn var det som om døren til en ny dimensjon sto på gløtt.
Jeg er ganske sikker på at dette var et kalkulert grep fra min mors side, i og med at hun er Fanny Duckert, som nok er Norges mest kjente rusmiddelforsker, og kjent for å introdusere alkohol i en ung alder under kontrollerte forhold. Rus er jo farlig, men det er også en stor del av det å være menneske, derfor er det noe som må læres, som alt annet.
Jeg har et godt forhold til rus, men det er ikke et forhold uten kontraster. Jeg vil ikke romantisere for mye, men jeg vil gjerne synliggjøre rus og rusbruk, til og med normalisere det. Tingen er at folk ruser seg, det må du bare deale med. Det er kokain i kloakkvannet og flere røyker heroin enn det du er klar over. Rus er mer normalisert enn det folk liker å innrømme – en måte å nøytralisere virkelighetens elendighet. Jeg unner folk å rømme noen ganger.
Husker du den tiden man kunne slikke på ting?
Ordet «hudsult» har vært å finne i danske ordbøker siden 1989, men har først dukket opp som et begrep i Norge samtidig med pandemien. Det defineres slik: «længsel efter fysisk kontakt med andre mennesker og deraf følgende nedtrykt sindstilstand.» Jeg har ikke klemt familien på over et år. Uten samboeren min hadde jeg vært utsultet.
Tusenvis av dansende, lattermilde, rusa, livstørste mennesker rapporteres om i Brussel en lørdagsnatt i mai. Det er lenge siden jeg har sett et festende folkehav rapportert herifra. Samme kvelden som byen åpnet igjen, etter et halvt år med portforbud, stormet massene ut i gatene for uteservering og festing langt ut i natten. Politiet tydde til vannkanoner for å spre massene.
Solenopsis invicta. «Invicta» betyr ubeseiret og er et passende navn for den aggressive, imperialistiske brannmauren. Maurtuen oversvømmes årlig, da samles maurene spontant til én klynge og vever de rue beina sammen. Når de så utsettes for vann, omsluttes de av et lag luftbobler som hindrer dem i å drukne. Under kollektivt stress danner maurtuen en masse som både har flytende og viskoelastiske egenskaper. Spretten som gummi og flytende som sirup, så lenge stresset er 2–3 ganger større enn dem selv.
Emosjonell drukningsfornemmelse. Gi meg fest som ikke krever respons med vannkanoner. I sommer håper jeg på å legge fra meg skjermen og igjen kjenne på de kroppslige møtene med verden. I flokk, på fest og i fred.
Teksten er tidligere publisert i Kunsthåndverk 2/2021. Tegn et årsabonnement på tre papirutgaver – eller et digitalt abonnement til kun kr 19 per måned!
