Skarpe kanter

Tittel: Young & Loving!

Kunstnere: Victoria Ahmadizadeh (USA), Ida Louise Dybdal (DK), Zdeňka Fusková (CZ), Leah Kudel (CA), Kit Paulson (USA), Laura Potaša-Strode (LV), Judith Roux (FR)

Sted: S12, Bergen

Tid: 21.september - 25.november 2018   


S12 er et visningssted og produksjonslokale for glasskunst som årlig arrangerer gruppeutstillingen Young & Loving: en utstilling som viser verk fra et knippe nyutdannede glasskunstnere. Det er imponerende at et så lite visningsrom lager slike gruppeutstillinger som burde vært vist i større skala i en betraktelig større institusjon. Men på den andre siden sier det også noe om at det ikke finnes så mange andre aktører på feltet, og at dersom man vil bidra til en diskurs rundt glasskunst, må man ta saken i egne hender.

Galleriet S12 er dedikert til glass, og anvender arealet omtrent 50/50 mellom verksted og galleri. Det er ikke noen fare for å forveksle dem med de pussige kjøpesenterbutikkene som selger kunstglass, for S12 er et visningssted for glasskunst med trykk på kunst. Kombinasjonen av verksted og visningsrom under ett tak gjør at kunstnerne kan stille ut verk som ikke så enkelt kan transporteres, noe som åpner opp for eksperimentering med temporære og stedsspesifikke verk. Men gallerirommet har sett sine bedre dager og har en klossete planløsning, så jeg ser fram til at galleriet åpner opp igjen i nye lokaler en gang etter nyttår. Faktisk er Young & Loving den siste ordinære utstillingen de viser, før de flytter ut fra Skostrædet.

 Judith Roux,  On the Way II – De Syv Fjell . Foto: Pål Hoff

Judith Roux, On the Way II – De Syv Fjell. Foto: Pål Hoff

Rett innenfor døren, i et lite avlukke, ser man en konstruksjon av tynne glassrør som er varmet og bøyet til å danne en trappeformasjon. Judith Roux har laget verket On the Way II – De Syv Fjell. Ut i fra tittelen skjønner man at de skulpturelle strekene skal forestille byfjellene i Bergen. Glasset er bøyd i 90 graders vinkler med cirka samme mellomrom, noe som gjør at jeg forestiller meg at verket følger en slags datamaskinlogikk: det kunne vært omrisset av kuber fra et landskap i Minecraft, eller vært inspirert av den gamle skjermspareren til Windows som viser et rørsystem som vokser og fyller skjermen. Uansett synes jeg denne logikken tilfører verket noe interessant, samtidig som det gjør at verket framstår mindre som en kulisse eller rekvisitt. Jeg undrer meg over hva hun vil si med verket, og etter en stund mener jeg verket forteller noe om slike stedsmarkører og hvordan forestillingen om identitet og forankring er nokså skjøre konstruksjoner.

 Zdeňka Fusková,  the metamorfosis I . Foto: Pål Hoff

Zdeňka Fusková, the metamorfosis I. Foto: Pål Hoff

Fusková snakker ikke med store bokstaver gjennom sine skulpturer, the metamorfosis I og II, og kanskje er det derfor jeg opplever dem som så dødsens alvorlige.
 Zdeňka Fusková,  the metamorfosis I . Detalj. Foto: Pål Hoff

Zdeňka Fusková, the metamorfosis I. Detalj. Foto: Pål Hoff

Zdeňka Fusková viser to skulpturer av glass som er hentet fra et gammelt drivhus. Glasset er brukket opp til tynne staver som så er limt sammen som en avstøpning av en trestamme. Det grønnlige glasset bærer formen til en trestamme og utstråler en melankoli over fraværet av sin organiske motpart. Og på grunn av glassets transparens føles skyggen den kaster på veggen som mer fysisk enn selve verket, som mest framstår som et hologram, en optisk illusjon eller en eksplosjon av lys. Én skulptur henger fra taket og den andre lener seg mot veggen. Jeg leste nylig en artikkel om klimadepresjon, som hevdet at hvis frykten for irreversible klimaendringer blir for stor, kan det resultere i at vi simpelthen ikke klarer å forholde oss til det faktum at vi beveger oss i gal retning. Fusková snakker ikke med store bokstaver gjennom sine skulpturer, the metamorfosis I og II, og kanskje er det derfor jeg opplever dem som så dødsens alvorlige.

Det er i grunn litt vittig at et verk som handler om tilstedeværelse og fravær bokstavelig talt er fraværende.
 Leah Kudel,  The space between myself and I . Foto: Joe Kelly

Leah Kudel, The space between myself and I. Foto: Joe Kelly

Leah Kudel sitt verk The space between myself and I pryder bl.a. plakatene for utstillingen, hvor man ser en slags boble av blåst glass som er formet av mellomrommet mellom to kropper. Allerede før jeg ser utstillingen er nysgjerrigheten min trigget. Jeg tenker på avtrykket etter et menneske, fravær, den praktiske prosessen og poesien som ligger bak dette arbeidet. For man kan selvsagt ikke forme glass mot kroppen uten å bli stygt forbrent. I gallerirommet ser jeg det samme fotoet fra plakaten på veggen, men det tar en stund før jeg forstår at fotografiet er verket, og at skulpturen ikke inngår i utstillingen. Det er i grunn litt vittig at et verk som handler om tilstedeværelse og fravær bokstavelig talt er fraværende. Litt vittig, men mest skuffende. Jeg gledet meg til å se verket. Fotoet framstår mer som dokumentasjon enn et selvstendig verk, og innenfor materialbasert kunst vil jeg gjerne se og føle på materialiteten i verket.

 Kit Paulson,  Dear Theater I , 2018. Foto: Pål Hoff

Kit Paulson, Dear Theater I, 2018. Foto: Pål Hoff

 Kit Paulson,  Fox Theater I , 2018. Detalj. Foto: Pål Hoff

Kit Paulson, Fox Theater I, 2018. Detalj. Foto: Pål Hoff

Glass er jo så fysisk, samtidig som det praktisk talt kan være bortimot usynlig. I Roux og Fuskovás verk er skyggen like framtredende som den faktiske skulpturen, og danner mørke streker på gulvet og på veggen. Når jeg nærmer meg Kit Paulsons perfekte dioramaer endrer jeg gangen og går mot dem med forsiktige skritt og høye skuldre, og blir trollbundet av hvor vakkert glasset skinner i spotlyset. Victoria Ahmadizadeh verk oppleves også som en fysisk opplevelse, en dongerijakke som ligger delvis brettet ut, hvor innsiden er fôret med glasskår. Skårene av hvitt glass minner om fjær, og sammenstillingen av klesplagget og glasset er enormt kraftfullt. Jeg kjenner følelsen av de skarpe kantene mot huden mens jeg studerer jakken, og jeg kan ikke bestemme meg for om den er en engel på vrangen eller en slags prêt-à-porter jernjomfru. Den har definitivt noe surrealistisk over seg og minner om Man Rays strykejern med spiker fra 1920-tallet. Et påsydd jakkemerke leser Erase you.

 Victoria Ahmadizadeh,  Erase You . Foto: Pål Hoff

Victoria Ahmadizadeh, Erase You. Foto: Pål Hoff

Jeg kjenner følelsen av de skarpe kantene mot huden mens jeg studerer jakken, og jeg kan ikke bestemme meg for om den er en engel på vrangen eller en slags prêt-à-porter jernjomfru.
 Victoria Ahmadizadeh,  Erase You . Detalj. Foto: Pål Hoff

Victoria Ahmadizadeh, Erase You. Detalj. Foto: Pål Hoff

Det er sterke kunstverk i Young & Loving, men utstillingen framstår litt rotete og tilfeldig, og jeg klarer ikke å gripe tak i noe overordnet tema eller en retning i kunstnerkskapene. Når utstillingen er såpass liten blir det også vanskelig å forstå den som et tverrsnitt. Men at S12 lager slike utstillinger er jævlig viktig. Jeg er takknemlig for at institusjonen er en hjørnestein for en nisje av kunstfeltet, samtidig som jeg er forundret over hvorfor jeg ikke ser mer glasskunst i de øvrige visningsstedene for kunst.

Espen Johansen