Stairway to the stars
Tittel: Trappene Heime
Kunstner: Marthe Minde
Sted: Trafo Kunsthall, Asker
Tid: 12. januar – 24. februar 2019
Kanskje det er en god idé å her, helt i begynnelsen av teksten, gjøre rede for hva Marthe Mindes arbeid Trappene Heime faktisk er, siden det på mange måter fungerer som en assosiasjonsgenerator. Noe du kan oppsøke hver gang det føles som du har kjørt deg fast i dine egne konvensjoner. Eller, det kan du selvsagt ikke, med mindre du kjøper arbeidet, men i en tid fremover kan du det. Og da lar det seg gjøre, slik jeg gjør i skrivende stund, å tenke tilbake og erfare den samme genuine akselereringen av tankerekker som truer med å rive seg løs fra all tidligere erfaring. Fordi, jeg har ikke sett noe liknende. Eller, kanskje jeg har det, men det var i tilfelle ikke tilstrekkelig likt.
Det er altså en trapp, en spiraltrapp, som går fra gulv til tak (eller omvendt). Og den er laget av ... tråd. Bedre beskrevet: tråd som kunstneren selv har laget. Og der tenker jeg det uendelige perspektivet skulle være etablert i forhold til tiden det tar å gjennomføre dette arbeidet – hvis man tenker for lenge over den siden av saken, uten å reflektere noe særlig over resultatet, truer prosjektet fort med å sorteres inn i det hjørnet av den nære kunsthistorien hvor kunstnerens utholdenhet og besettelse driver arbeidet fremover (tenk overdreven pointillisme, tenk Pushwagners gjentagelser fra 1980-tallet, eller Stonehenge, og når jeg nå likevel er i gang med det; aldri, aldri glem den pasienten ved Heidelberg psykiatriske sykehus som for hånd, med snirklete skjønnskrift nedtegnet hver eneste dato, ukedager inkludert, fra Kristi fødsel frem til 2500-tallet). Hvis det skulle være noe uklart med det jeg sier; dette her har åpenbart tatt en del tid å få til. Det er den type arbeid jeg får vondt i hodet av å tenke på at noen faktisk har gjort. Noe som krever en form for immunitet mot den potensielle galskapen som ligger på lur i tålmodighetens absolutte margin. Noe jeg aldri helt kommer til å forstå, og som i likhet med nevnte eksempler (og det er flere, altså) bestandig vil virke forstyrrende i noen grad, siden jeg vet at jeg ville klikket hvis jeg prøvde meg på noe slikt. Det ville ikke vært noen vei tilbake. Det ville blitt polstrede vegger og medisinering resten av mine dager. Men det hjelper jo lite at det er noe jeg allerede vet, når jeg bestandig lærer meg noe nytt ved å la meg eksponere for denne avgrunnen som noen tilsynelatende opererer på kanten av, uten det minste spor av traumer.
Plassert innenfor kunstinstitusjonen påvirkes Trappene Heime veldig av sånne ting som lys og skygge; noe som her er løst ved å stenge dagslyset ute og la rommet ligge i et uberegnelig halvmørke, med spotbelysning av selve trappa. Det fyrer opp under det første fragmentet fra hukommelsen som passerer bevisstheten: The Spiral Staircase – en psykologisk grøsser fra 1946. Jeg har riktignok ikke sett den siden før jeg kom i puberteten, men husker tilstrekkelig til at Trafo Kunsthall for mitt indre øye, i den belysningen her, fremstår som et forlatt engelsk gods midt på natten. (Oppdaget nettopp at filmen i sin helhet ligger på YouTube, så jeg skal saktens sjekke om den er så kompakt mørk som jeg husker.) Gitt lysere omstendigheter, omringet av selve det hvite i den hvite kuben, ville det selvsagt tatt litt lenger tid å notere seg den grad av samtidig gotikk som hefter ved dette verket, men på den annen side ville andre aspekter blitt tydeligere. Kanskje. Ikke for å mase alt for mye om plasseringen i rommet og diverse omkringliggende forhold, altså, det avføder strengt tatt en uendelig flom av diverse «kanskje» som resultat, men det er like fullt vanskelig å unngå helt.
Det andre som renner meg i hu, der jeg står og vugger frem og tilbake i skumringen, er Marcel Duchamps maleri Nude descending a staircase No.2 fra 1912. Fordi det er også den trappen, men uten naken dame – eller; bevegelsen til en naken dame. Effekten er litt som å løfte den skrikende skikkelsen ut av Skrik og bare forholde seg til broen. Eller som å pakke ned tingene til noen som ikke kommer hjem mer. Fraværet har en distinkt resonans i så vel kunsthistorien som felles erfaringer ellers, og i sin intrikate konstruksjon av tråder og åpenbare vektløshet er det da også en trapp for spøkelser. Jeg mener, den ville neppe tålt mine hundre kilo; det er ikke meningen at man skal interagere med den på den måten hvis man fortsatt er bundet til planeten av gravitasjonskraften.
Man kan også utsette seg for den enkleste eksistensielle testen; litt på samme måte som hvorvidt man oppfatter et glass som halvfullt eller halvtomt: Går disse trinnene opp eller ned? Men, best av alt: man kan gå opp i neste etasje – via institusjonens egen trapp – og betrakte dette forunderlige arbeidet ovenfra. En perspektivforskyvning som blir helt avgjørende, og muligens det aller fineste ved denne plasseringen. Jeg vil tro det er individuelt hvor lang tid det tar før man gir opp spørsmålet om trappen går opp eller ned og heller begynner å pønske på rommets fysiske og metafysiske grenser. Der trappen står som en transparent sylinder og strekker seg fra gulv til tak adresseres jo på samme tid det ubegrensede; man kan levende forestille seg at den bare fortsetter i begge retninger, utenfor rommet. Den likner heller ikke så helt lite på disse konstruksjonene i eldre science fiction-filmer, hvor man går inn og forsvinner, bare for å materialisere seg et helt annet sted etter at alle ens molekyler har revet seg løs fra hverandre og samlet seg sammen igjen mange mil unna. Magisk, helt enkelt. Magisk.
Tommy Olsson
