En jordnær skulpturtriennale – mellom det varige og det forgjengelige

Tittel: Skulpturtriennalen 2021

Sted: Uterommet mellom Billedhoggerparken og Tøyen T-bane

Tid: 28. august – 17. oktober 2021

En av kunsthistoriens banebrytende skulpturer er Edgard Degas Den lille danseren på 14 år. Da den ble presentert i 1881, var folk sjokkert, ikke bare på grunn av verkets sosialrealistiske undertoner, men også fordi hun var formet i pigmentert bivoks, kledd i bomullstopp, tutu-skjørt og med en silkesløyfe i håret. Skulpturen var altså laget i ulike og forgjengelige materialer. Et dramatisk grep, ettersom man mente at skulpturer skulle kunne tåle tidens tann, ved blant annet å bestå av materialer som jern, stein eller metall. I dag virker skulpturbegrepet innenfor langt mer åpne rammer, men varighet er fortsatt et presserende spørsmål.

Skulpturtriennalen arbeider nettopp ut ifra begrepet å vare, her i relasjon til samtidige tematikker som bærekraft, natur og miljø, tid og materialbruk. Triennalen består av 33 kunstprosjekter, som er spredt utover landområdet mellom Billedhoggerforeningen i Hekkveien 5, Carl Berner T-banestasjon, Tøyenparken og det gamle Munchmuseet. I Hekkveien 5 er det ustilt utvalgt arkivmateriale fra Norsk Billedhoggerforenings historie. Det er en omfattende utstilling, men man kan bruke triennalens digitale kart, som legger til rette for en systematisk gjennomgang av de ulike verkene.

Flere av skulpturene tar utgangspunkt i lokalområdets byliv og omkringliggende natur. Et eksempel er Lillian Tørlen sitt verk Reach (2021), hvor en stige har blitt installert tett inntil et stort flott tre. En av grenene er tredd gjennom den øvre delen av stigen som et erme, det gjør at stigen ikke kan flyttes og dermed kan man heller ikke bruke den for å klatre. Dermed mister stigen sin bruksverdi, for heller å bli en slags utsmykning eller en fysisk refleksjon over to forskjellige stadier av treverk. Hvor det uberørte treet står som en motsetning til den menneskeformede stigen. Verket er beskjedent, men blir stigen værende, kan man se for seg hvordan den med tiden, etter hvert som mosen brer seg utover og trestammen tykner til, at den sakte vil innlemmes – og til slutt slukes av treet.  

Oscar Hagbard og Peter Deans Det er lite som skjer her. Noen mennesker sitter på benkene og noen gråmåker skriker (2021), arbeider også med lokalområdet som et skulpturelt rom. Verket minner om turistforeningens kart, men i motsetning til disse er deres kart håndtegnet og håndskrevet, det viser hverken informasjon om området eller skogsløyper, men subjektive sanseinntrykk i parkområdet mellom Carl Berner og Tøyen. De markerer hvor det eksempelvis lukter våt jord, hvor man kan finne solsikker, høre lyden av el-sparkesykler som piper, eller hvor man kan finne et fint tre å sitte i. Kunstnerne bruker kartet til å vende fokuset fra en forståelse av område som et travelt møtepunkt i Oslo by, til derimot å formidle de sanselige inntrykkene som oppstår i interaksjonene mellom natur og samfunn, i området som Oscar og Peter beskriver som «et tynt lag med natur, som så vidt klorer seg fast mellom asfalt og bygninger».

Flere av verkene i skulpturtriennalen tar utgangspunkt i lokalområdet, hvor spesifikke aspekter eller perspektiver blir uthevet, vendt eller tilslørt. I denne sammenheng er det flere av verkene som bruker lyd som middel for å påvirke eller guide. Eksempelvis ble Louise Jacobs performance Lament over lost sites (2021) avholdt på den offisielle åpningen den 28. august. Performancen vil være tilgjengelig i løpet av utstillingsperioden som lydfil. Et annet eksempel er Margrethe Pettersens Blant vekster i Tid og Rom – Tøyenparken (2021). Verket presenterer seg først som en liten fuglekasse, fylt opp med håndtegnede teksthefter. Her finner man også en QR-kode hvor man får tilgang til lydfiler, som kan guide deg i området rundt Ola Narr. Lydfilene inkluderer små samtaler og kommentarer, lyden av barnelatter, t-banen, snø, humler og kråker. I tillegg får man høre lyder fra rom under jordens overflate og man blir oppfordret til å lytte til røtter og hyfer, til underverdenen og innsekter. Jeg opplever litt den samme følelsen jeg fikk av filmen Ronja Røverdatter, hvor møtet mellom menneskelig hverdag utfoldet seg side om side med de «underjordiskes» mystikk. Verket har meditative kvaliteter, men skaper også refleksjoner rundt denne levende verden av mulm, mørke og jord som man til daglig ikke registrerer, men som har vært aktiv i uendelig mye lengre tid enn oss.

Et annet verk som berører tid er Christine Aspelunds Urtidshval (2021). Hvalen, hugget ut i stenen larvikitt, ligger tungt på gresset, formen er tydelig, men abstrahert. Ved siden av seg har den en mindre form som er vanskeligere å avlese. Er det en baby-hval eller en finne? Triennalebrosjyren forklarer at alle nålevende hvaler har det samme stamtreet, fordi de har utviklet seg fra landbaserte hovdyr. Den lille formen er derfor en forfot, med fem tær og negler, som indikerer at hvalen er fra før tiden den forlot land. I både form og materiale ligger det referanser til utstrakt tid. Verkets grunnleggende tidsaspekt får meg til å ville vite mer om steinen og jeg leser på nettsiden til Norges Geologiske Undersøkelser at larvikitt er en sjelden dypbergart, som ble dannet for rundt 290 millioner år siden i forbindelse med vulkansk aktivitet i Oslofeltet. Det er en dyp melankolsk tanke å se for seg hvalens møysommelige utvikling på jorda, i en tid der den er sterkt utrydningstruet, noe «plasthvalen» ble et deprimerende bilde på da den skylte opp på land med magen full av plast i 2017.  

Triennalen presenterer en overvekt av verker som arbeider i møte mellom naturmaterialer og konsepter som tar utgangspunkt i tanken om at vi må erkjenne og handle på en måte som flytter fokuset vekk fra mennesket som verdens midtpunkt, for derimot å se oss som del av en større sammenheng, altså i symbiose med en myriade av menneskelige og ikke-menneskelige aktører.

Triennalens verker og temaer kan leses innenfor en større debatt om representasjon, både i relasjon til skulpturer, monumenter og minnesmerker. Den globale bevegelsen tar et oppgjør med imperialistiske og undertrykkende symboler i bybildet og fikk sitt store gjennombrudd i 2015, da statuen av Cecil Rhodes ble fjernet fra Cape Town Universitet. Senest forrige onsdag ble en statue av sørstatsgeneralen Robert E. Lee fjernet fra en plass i Virginia, USA. Takk og lov, for hvis det er en ting Den lille danseren på 14 år viser, så er det at endring er nødvendig for å drive historien fremover, og at det kanskje nettopp ikke er maktpersoner som burde plasseres på pidestaller, men heller det skjøre, det forgjengelige, det som kan luktes, mugne vekk, det nære og det omsorgsfulle.

Stephanie Serrano Sundby