En vevende kolorist

Anmeldelse

Utstilling: Synnøve Anker Aurdal

Kunstner: Synnøve Anker Aurdal

Sted: Astrup Fearnley Museet, Oslo

Utstillingsperiode: 21.05.-04.09.2022

Årets sommerutstilling på Astrup Fearnley Museet viser bredden og aktualiteten i kunstnerskapet til en av Norges fremste vevende kolorister. 

Tekst av Caroline M. Itland

Med én fot i den tradisjonelle billedveven og én i modernismens formuttrykk, har Synnøve Anker Aurdal (1908-2000) bidratt til å bane vei for billedveven som en selvstendig kunstform. Hennes eksperimentelle farge- og materialbruk har dessuten vært med på å skape en ny måte å tenke billedvev på. Når jeg går ned trappene på museet rettes blikket raskt mot tekstilarbeidene som henger både høyt og lavt i det åpne rommet, hvor sterke farger, underlige figurer og tekst å tyde, roper om oppmerksomheten til oss besøkende. Det er vanskelig å ikke umiddelbart la seg begeistre av de fargeglade, poetiske og humoristiske arbeidene. Her kommer det tydelig frem at Anker Aurdal var en kolorist hvor fargene var alt annet enn tilfeldig valgt.

Fargespill

Ved å ta i bruk kjemisk farget tråd i tillegg til den tradisjonelle plantefargede ulltråden, skapte Synnøve Anker Aurdal særegne fargekombinasjoner. De klare og intense fargene som ble mulig gjennom farging av syntetisk materiale er å finne i flere av arbeidene. I Kobberteppe 3 (1970) ser vi for eksempel et teppe hvor remser av vevd kobbervaier er sydd sammen med remser av vevd ulltråd, syntetisk tråd og bastfiber. Her, som i flere verk, skaper kobbertråden og den syntetisk fargede tråden en skinnende kontrast til den matte ulltråden. Kobberfargen spiller hovedrollen i teppet, der den i selskap med farger som blå, oransje, gul, rosa og burgunder, danner et harmonisk fargespill.   

På tross av en mesterlig bruk av farger skal Synnøve Anker Aurdal ifølge utstillingskatalogen selv ment at «det var i beherskelsen av gråtonene at den virkelige kolorismen fant sted». Dette kommer til syne gjennom verk som Fredsøyet (1998). Monumentalverket på 305 x 405 cm, som for øvrig er et av hennes siste arbeider, viser sorte, grå og hvite buede linjer. Det vi kan anta er en pupill trer frem i sentrum, omgitt av sirkulære former. Anker Aurdals spill med gråtoner gir en optisk illusjon av dybde, rom og bevegelse, hvor det er lett å la seg bli dratt inn i bildet under betraktningen. 

Utfordrer

I utstillingen finner vi mer enn tradisjonell billedvev. Det er også ulike skulpturelle arbeider og relieff-lignende tepper. Synnøve Anker Aurdals eksperimentering med tekstilkunstens form er å sammenligne med samtidige kunstnerkolleger som blant annet Magdalena Abakanowicz og Britt Fuglevaag. I Tyngdeloven (1973) ser vi ull- og kobbertråder som utgjør en skulpturell figur frigjort fra vevens ramme. Den robuste figuren får meg til å tenke på Fuglevaags Mot omskjæring (1970). Dernest spinner tankene videre til en tolking av Anker Aurdals verk som en skildring av en livmor. 

Et annet eksempel på frigjort form finner vi i Fossen (1984-1989), der flettede vinyltau surret med metalltråd, i fargene grå, sølv og grønntoner, henger fra taket og danner en rett sylinderform som ender over et rundt speil på gulvet. Verkets skulpturelle form står i kontrast til den tradisjonelle billedveven, og er således et typisk «frisk pust» fra Anker Aurdal som gjerne utfordret den etablerte bildeveven og løftet frem tekstilkunstens selvstendighet i sine arbeider.

Modernist og feminist ved veven 

I billedveven Solen (1968) ser vi to ovale former i en fargekombinasjon av kobber og oransje på en burgunder bakgrunn. Bildet som representerer solen og dens skygge, er samtidig et bilde med klare modernistiske trekk. De store fargeflatene kan minne om Mark Rothkos abstrakte ekspresjonisme, men til forskjell fra maleriet trer billedvevens særegenheter frem, hvor teksturen – og da særlig den lakkerte kobbertråden i kombinasjon med oransje ulltråd – tilfører verket en varm og glødende effekt. 

Med et tydelig fokus på form, farge og komposisjon har Synnøve Anker Aurdal bevist at også billedvev kan tale for seg selv på lik linje med det modernistiske, autonome maleriet. Og Solen er et av flere eksempler på hvordan tradisjonelle uttrykk omskapes til Anker Aurdals eget modernistiske formspråk. 

Jeg kan ikke unngå å se utstillingen i et feministisk perspektiv. For Anker Aurdal bidro ikke bare til å viske ut skillet mellom kunsthåndverk og den «opphøyde kunsten». Ved å løfte frem bildeveven –en kunstform som tradisjonelt har blitt forbundet med kvinner – løftet Anker Aurdal også frem det kvinnelige.

Samfunnsaktuelle skråblikk

Tekstilkunst og håndarbeid er ofte knyttet til noe ufarlig og stillferdig, men med et visst motivvalg og materialvalg kan det fort bli mer alvor. I Kvinnefronten (1983) ser vi dette utspille seg. Billedveven skildrer elleve ansikter i profil ved siden av hverandre i et langt og smalt bilde, hvor fire har teksten «en anonym» skrevet tvers over ansiktet. Ut ifra tittel er det lett å tenke seg en front av kvinner, eller kvinner som går målrettet i tog for bedre rettigheter. En tematikk som er like, om ikke forbløffende mer, aktuell i dag. 

Verkene Bare to byråkrater (1995) og Enda flere byråkrater (1995) får meg til å trekke på smilebåndet. I bildene skildres anonyme menn plassert i hver sin bås, som med sort og hvitt rutemønster i ansikter og rutemønster i dress gir et bilde på noe repeterende og mekanisk. Verkene, som kan tenkes som et rop om mer individualitet, forsterkes gjennom et tredje verk i samme serie, titulert Festbyråkrater (1996). Her erstattes det fargeløse og kjedelige med sterke farger som gjenspeiler glede og fest. At Anker Aurdal brukte humor for å rette et skråblikk mot samfunnet kommer tydelig frem i disse sarkastiske skildringene av datidenes byråkrater – som jo også i lys av dagens konforme samfunn får ny aktualitet. 

Materialets kraft

Tekstil er kroppsnært, taktilt og består av en rekke egenskaper. Det er ofte mykt, men kan også være stivt, ruglete og metallisk, for å nevne noe. Møtet med det materielle i arbeidene til Synnøve Anker Aurdal er utvilsomt en sanselig opplevelse, og i lys av nymaterialismens vending bort fra poststrukturalismens strenge krav om en bakenforliggende idé, finner jeg det befriende å ta inn over meg en utstilling hvor en kan tillate seg å bli oppslukt av farger, komposisjon og estetisk tilfredsstillelse. Samtidig viser utstillingen oss også verdien av det som utgjør dette. Tråd på tråd, farger og materialer som bryter med, og flyter inn i hverandre og utgjør store skulpturelle arbeider og tradisjonell billedvev.

Det er både interessant og imponerende å se spennet i tid, uttrykk og materialbruk som vises i utstillingen. Billedvevens allsidighet får velfortjent oppmerksomhet og Astrup Fearnley Museet lykkes med å formidle Anker Aurdals aktualitet i dag.