Memento mori som overlevelsesstrategi

Det siste året har vi daglig blitt konfrontert med begrepet «overlevelse». Cecilie Tyri Holt har snakket med Jorge Manilla og Moa Israelsson om memento mori og om kunstens kan spille en rolle i arbeidet med nettopp å overleve.

Les et utdrag av teksten som er publisert i sin helhet i Kunsthåndverk 1/2021.

Tekst av Cecilie Tyri Holt

En rekke kunstnere refererer på ulike måter til livets forgjengelighet i arbeidene sine, enten tematisk eller materielt. I november 2020 viste Kunsthall Trondheim utstillingen Who wants to live forever? Her deltok den svenske kunstneren Moa Israelsson med skulpturserien Go, Gone fra 2020.

I Go, Gone har Israelsson laget former av silke, lateks, polstring og rålær, som ved første øyekast likner på slitte soveposer eller sommerfuglpupper hengt opp i taket. Arbeidet minner også litt om en skitten versjon av kroppen til Michelin-mannen, uten det anstrengt smilende ansiktet og den kritthvite huden. Dette objektet refererer i sin materialitet til tid som har gått, til naturens bearbeiding av materialer over tid. At naturen alltid vil overta det vi glemmer eller bevisst gjemmer.  

Go, Gone oppleves som organisk, men ser også utenomjordisk ut på et vis. Det ser ut som noe som kanskje har beskyttet noen fra kulde, noen som ikke lenger befinner seg inne i puppen. Go, Gone er et godt eksempel på kunst som problematiserer forgjengelighet, noe uhyggelig og ubehagelig som preger de fleste samtaler om døden. Tittelen fører tankene til en uvisshet ved at formene kanskje har omsluttet noe eller noen som ikke er der lenger. Verket kan likevel handle om trygghet eller beskyttelse, et sted å gjemme seg, overleve.    

Overlevelselsesleir 

Jeg møter Moa Israelsson for en digital samtale om intet mindre enn livet, døden og kunsten. Hun forteller at hun begynte å jobbe med overlevelse som tema før hun lagde Go, Gone. I 2019 viste hun en installasjon av en overlevelsesleir på et galleri i Stockholm som blant annet besto av serien Cutlery, et 24 delers bestikk som ser ut som det er laget av naturmaterialer og mose. 

– Ideen var at til tross for å være i en desperat situasjon, har man likevel laget seg et ordentlig bestikksett. Soveposene kom inn i denne prosessen ganske sent. Bestikket har et tydelig narrativ, men da soveposene kom inn, ble de som kropper. Jeg har vist arbeidene i flere sammenhenger, og de oppleves veldig forskjellig om man viser tolv eller tre av soveposene. Når jeg viser tre, opplever jeg arbeidet som mer tro til utgangspunktet som var å lage en overlevelsesgreie til meg, min datter og min eks-mann. At vi i hvert fall hadde hver vår sovepose. 

Overlevelsesinstinkt 

En annen kunstner jeg øyeblikkelig tenkte på i forbindelse med memento mori-tematikken, er smykkekunstner og professor i metall- og smykkekunst ved Kunsthøgskolen i Oslo Jorge Manilla. Jeg ringer ham for en digital samtale mellom Oslo og Ghent. Han forstår godt at jeg tenkte på arbeidene hans i denne sammenhengen og begynner samtalen med å si at det å vokse opp i Mexico City har gitt ham et naturlig overlevelsesinstinkt.  

– Mexico City er full av farer, og man må bevisst lete etter sine muligheter. Det viktigste for meg i oppveksten var å finne min mulighet som én av 26 millioner mennesker. De mange rundt meg som ikke finnes lenger, er en inspirasjon for meg, en hommage til at vi er skjøre, både fysisk og mentalt. Dette er innganger til det jeg uttrykker gjennom kunsten min.  

Manilla forteller at det aldri var en reell mulighet for ham å bli kunstner da han vokste opp. 

– Mamma var alenemor for meg og fem andre søsken. Hun mente at jeg burde bli doktor eller ingeniør, til tross for at bestefedrene mine faktisk var gullsmed og gravør. Man må alltid finne mulighetene sine, så jeg betalte kunststudiene mine ved å bokse. Hver lørdag. Det er kanskje en rar kombinasjon, kunst og boksing, men boksing handler om veldig mye mer enn det voldelige aspektet, som forberedelse og disiplin. 

Det er en interessant forbindelse mellom Manillas bakgrunn som bokser, og at han valgte smykkekunst som sitt uttrykk når man tenker på arbeidenes plassering og forhold til kroppen.  

– Jeg jobber med tunge temaer. Arbeidene mine oppleves først som tunge og mørke, men når folk tar på dem, merker de at de er overraskende lette. Jeg har jobbet mye med å utvikle denne teknikken, og å utvikle konsepter som skjuler seg bak det folk ser. Først virker ikke arbeidene mine attraktive, noen blir redde. Så legger de merke til detaljene, teksturene og materialene, det taktile, materialenes temperatur. Arbeidene ser svarte ut, men når du tar på arbeidene, kjenner du tre, metall, skinn. Da vil mange ha dem på kroppen.  

Les teksten i sin helhet i Kunsthåndverk 1/2021. Digitalt abonnement koster kun 19,– per måned!