Monstrøse mødre og radikale omsorgshandlinger

Tittel: Mor!

Kunstnere: En rekke aktører innen billedkunst, film, litteratur og musikk, samt kulturhistoriske gjenstander

Sted: Louisiana Museum of Modern Art

Tid: 21. april – 29. august 2021

Utstillingen Mor! på Louisiana Museum utenfor København er en kulturhistorisk studie av moderskapet innenfor det 20. og 21. århundrets vestlige kunst- og kulturkontekst. Her presenteres moderskapet både som en grunnleggende menneskelig erfaring, samtidig som utstillingen også viser hvordan forståelsen av morsrollen har endret seg over tid. Denne teksten er delvis en anmeldelse, basert på et par av utstillingens materialbaserte verker, men også en refleksjon omkring morsrollen i relasjon til kunstnerrollen og begrepet mothering.

Morsrollen har alltid vært omdiskutert, både hvordan den skal utføres og hvem som får velge eller fravelge seg den. Gjennom historien har kvinnelige kunstnere ofte måttet velge mellom kunsten og moderskapet, ettersom morsrollens arbeid, samfunnets forventninger og underliggende patriarkalske strukturer ofte endte med å sette en brå stopper for en blomstrende kunstnerkarriere. Dette valget mellom arbeid og familie er noe Tracey Emin tematiserer i verket I do not Expect (2002). Her ser man et lappeteppe, bestående av rosa, blomstrete og rutete stoff, hvor det med store svarte blokkbokstaver er sydd inn utsagn som «I do not expect to be a mother, but I do expect to die alone», «My brains all split up» og «I want back that girl of 17».

Lappeteppets myke materialer og lyse farger er noe man ofte forbinder med det feminine og hjemlige, her står materialet likevel i kontrast til tekstens svarte farge og harde utsagn. Utsagnet om at Emin ikke forventer å bli mor, men å dø alene er kontant, men virker også som en lett sarkastisk kommentar til tanken om at moderskapet skal sikrer at man blir tatt vare på av ens barn når man blir gammel.

Det ligger likevel en sårbarhet i verket, som fremheves i et annet av Emins arbeider Feeling Pregnant II (1999-2002), som har blitt plassert rett ved siden av. Her ser vi fem innrammede A4-sider, hvor Emin med blyant skriver om skrekken hun opplever når hun mistenker en ikke-planlagt graviditet. Ved siden av tekstene er det rammet inn fem par barnesko. Et par Converse-lignende hverdagssko, noen formelle og uformelle pensko og et par kinesiske løvetøfler. Det ligger en melankoli i barneskoenes museale innramming og jeg tenker på hvordan man som menneske, men kanskje spesielt biologisk kvinne, har en iboende mulighet til å bringe liv til verden. I Emins angst for en mulig graviditet spøker det en ømhet for et hypotetisk barn. Noe som underbygges av skoene, som avslører en liten personlighet.

Emins fravalg av morsrollen får meg til å tenke på andre kunstuttrykk som behandler dette møtet mellom mor- og kunstnerrollen. Denne våren har jeg lest Olga Ravns bok Mit Arbejde (2020) hvor hun blant annet undersøker hvordan kunsten og morsrollen sameksisterer. Hun spør eksempelvis «Hvordan skriver en fødedygtig forfatter, efter hun har fået børn?» og «Må hun dræbe forfatteren i sig selv for at blive den gode mor?» I boken går Ravn, her i form av karakteren Anna, gjennom en fødselsdepresjon, der skriften eller kunsten blir hennes måte å bygge seg selv opp og skape en aksept for sin rolle som forfatter og mor. Mit Arbejde virker mellom det språklige og det kroppslige, det er et møte mellom hverdagens repetitive omsorgshandlinger hvor trilleturer, amming og skittentøy blandes sammen med melk, blod og kropp. I møte med morsrollen har det likevel satt seg fast et mørke i Anna, hvor den lette berøring av kjøkkenknivens kjølige egg, betrygger om en annen utvei.

Denne foruroligende morskikkelsen tenker jeg også vises i en annet av utstillingens verker, Kaari Upsons Mothers Legs (2018 – 2019). Installasjonen består av det som ved første øyekast ligner lyserosa trestammer som henger fra taket. De er i litt forskjellige nyanser av rosa, flere av trærne er også markspiste og jeg ser for meg hvordan en barkbille har gravd seg små kronglete ganger. I det jeg legger merke til de naturtro knærne tenker jeg at kunstneren her har plassert oss som tilskuere, i barnets posisjon, hvor vi myser oppover den massive skogen av ben. Jeg tenker på hvordan det må være for et barn å kjempe seg gjennom en folkemengde. Denne følelsen av å være liten i møte med voksenverdenen får en ekstra skremmende dimensjon da den lyserosa fargen skaper assosiasjoner til kjøtt og hud.

Det at benene henger fra taket understreker assosiasjonen til slaktehus og kjøttproduksjon. Er det moren som har blitt ofret, er hun et fragmentert flerbenet monster, eller er hun derimot den trygge skogen som beskytter og gir ly fra verden utenfor? Gjennom kulturhistorien har hun hatt alle disse rollene. Verket fanger morsskikkelsen som en motsetningsfylt karakter som virker mellom det trygge og det utrygge. På den ene siden står den vestlige kunsthistoriens idealmor, Jomfru Maria. I motsatt ende står den mer komplekse karakteren Medea. Begge har omsorg for sine barn, men Medeas desperasjon ender med at hun tar dem med seg i døden.  

I Laure Prouvosts installasjon MOOOTHERR (2021) har moren også flere ben, men her er de ikke lenger menneskelige. Verkets lydbilde kan merkes allerede før man går inn i installasjonen og består av en tung pustelyd hvor det fra tid til annen ropes ut Mother! Den nevnte moren presenteres her i form av en enorm blågrå blekksprut som strekker tentaklene sine utover rommet. Hodet er et tungt bryst som henger ned mot gulvet og på samme måte er sugekoppene mindre bryster, ut av noen av dem renner det kontinuerlig svart vann. I det rommet blir mørkt, lyser brystene opp som dråpeformede lamper. I tillegg projiseres det noen blekksprutlignende vesener på det skinnende svarte gulvet, som også er dekorert med grener og jord. Her står også en kråke med en sigarett i nebbet. Verket er innrammet av et stjerneformet speilkabinett, som fragmenterer speilbilde til alle som befinner seg i rommet.

MOOOTHERR får meg til å tenke på hunnblekkspruten og hvordan hun, generasjon etter generasjon, regelrett ofrer livet for barna sine. Når hunnen legger sine egg, enten i en hule eller under en stein, vokter hun dem til de klekkes. Dermed får hun liten mulighet til å jakte og ta til seg næring. Hun dør derfor idet barna klekkes. For hunnblekkspruten er nytt liv direkte relatert til død. I tillegg til å være en altoppofrende mor, har dyret noe magisk over seg, en forhistorisk mystikk som forsterkes av kulturhistorien med karakterer som Kraken og Cthulhu. Når Prouvost fremstiller moren som en sovende blekksprut, tar morsskikkelsen her form av en urmor, en altseende Gud.

Laure Prouvosts verk beveger seg vekk fra bildet av moren som en biologisk kvinne, som har født et barn, for heller å arbeide ut ifra et mer konseptuelt bilde av moren. Jeg tenker det er interessant å se verket i sammenheng med en queer forståelse av moderskapet og begrepet mothering eller «å mødre». Utstillingen refererer til begrepet i relasjon til dokumentarfilmen Paris is Burning og Peter Hujars fotografier av transpersoner og drag queens. Begrepet mothering virker nemlig ikke ut ifra tanke om at en mor skal være en heteroseksuell biologisk kvinne, men definerer heller moren som en person som utfører omsorgshandlinger, morsrollen virker dermed uavhengig av kjønnsroller og biologi. 

MOOOTHERR er en feminin skikkelse da hun har brystene og tittelen mor, samtidig er hun likevel ikke kjønnet, da hun hverken er et menneske eller et dyr, men derimot ligner noe helt annet, en alien eller en gudelignende skikkelse. Begrepet mothering presenteres i utstillingen innenfor en queer kontekst, men jeg tenker at det kan være spennende å også se på utvidelsen av begrepet innenfor en posthumanistisk diskurs. Det gjør nemlig kunstprosjektet «m/other becomings», som er et nordisk samarbeid mellom Laboratory for Aesthetics and Ecology, The Association for Art and Mental Health, Kultivator, Art Lab Gnesta and Bioart Society. På hjemmesiden skriver de at mothering, som handling i stedet for en essens, altså som den hverdagslige praksisen av å kultivere, bære og utføre omsorgshandlinger har et iboende radikalt potensiale, fordi det her forsterkes og åpnes opp relasjoner som beveger seg forbi kjernefamilien kjønnspolitikk og de statssanksjonerte økonomiske strukturene som definerer hvordan man forstår forhold omkring arbeid, konsum og affekt.

Slik jeg forstår det ønsker man her å åpne opp begrepet mothering for å etablere omsorgsrelasjoner på et globalt plan som inkluderer alle mennesker, natur og den materielle verden. Selv om jeg her forenkler et komplekst tankesett, tenker jeg at mothering fremstår som et politisk verktøy, hvor man ønsker å yte motstand mot det kapitalistiske verdenssamfunnet gjennom repetitive omsorgshandlinger og solidaritet, egenskaper man vanligvis forbinder med morsskikkelsen. Her blir hun likevel sluppet ut av hjemmet og iscenesatt som en politisk motstandsskikkelse.

Det skal sies at man må skille mellom mothering som radikale omsorgshandlinger og morsrollen, sistnevnte er jo en rolle som varierer fra menneske til menneske og mellom historiske perioder. Denne mangefasetterte forståelse av moderskapet blir nettopp presentert i utstillingen Mor! som gjennom ulike kunst- og kulturuttrykk samler refleksjonene omkring morsrollen, som beveger seg mellom det hverdagslige, vakre, kaotiske og grusomme.

Utstillingen går ikke eksplisitt inn i mothering innenfor en posthumanistisk kontekst, og man kan argumentere for at temaet ligger utenfor utstillingens rammer. Likevel tenker jeg at Mor! skaper et kulturhistorisk utgangspunkt som er interessant å bygge videre på innenfor denne konteksten, også for å åpne opp perspektiver som beveger seg utover et vestlig perspektiv. Jeg tenker at i vår senkapitalistiske verden, der mennesker tvinges til å flykte fra sine hjem, moderne slaveri utgjør arbeidskraften i store deler av verdens industrier og klimakrisen er i sin fulle katastrofale blomst, så er kanskje moren, i form av Prouvosts åttearmede urmor, nettopp det helteikonet vi trenger for en mer omsorgsfull verden.

Stephanie Serrano Sundby