
Porselen; materialitet, form og kropp
Tittel: Porcelain Plus + Göransson + Manz + Nordli
Kunstnere: Irene Nordli, Bodil Manz og Mia E. Göransson
Kurator: Bettina Køppe – Køppe Contemporary Objects
Sted: Officinet, København
Tid: 8. – 29. februar 2020
Utstillingen Porcelain Plus + Göransson + Manz + Nordli utforsker porselenet som materiale, design- og kunstobjekt. Utstillingen vises på Officinet – Danske Kunsthåndverkere og Designeres prosjektrom i København og hviler innenfor en nordisk ramme, her med verk av danske Bodil Manz, svenske Mia E. Göransson og norske Irene Nordli. Utstillingen presenterer tre keramikere som bearbeider porselen innenfor et bredt spekter av formuttrykk, diskurser og tradisjoner.
På hver sin side av utstillingsrommet står Manz sine hvite sylinderformede porselensarbeider, de er dekorert med enkle striper i rødt, svart og blått. Et par av dem har fått utskåret rektangler som fysisk åpner opp formen. Umiddelbart forstår jeg verkene som beholdere, krukker, vaser og skåler. Deres hule form henviser til en iboende mulighet som beholder, og dermed står verkene i direkte relasjon til en kunsthåndverks- og designtradisjon, en materialistiske estetikk hvor bruksobjekter, hverdag og estetikk virker i skjønn forening.
Her må det likevel påpekes at beholderne hverken er fylt med blomster, frukt eller vin. En forventning om muligheter for bruk, gjør at jeg ved første blikk ikke ser verkene som det de er, nemlig enkelt dekorerte sylinderformer. Med et fornyet blikk registrerer jeg en form for nakenhet i materialet, en tilstedeværelse. En fornemmelse jeg mener man kan forklare i relasjon til minimalistisk teori, der man forstår kunstobjektet som virkende i relasjon til betrakterens kropp. På samme måte opplever jeg at keramikkens materiale og enkle design vender blikket tilbake til meg selv og skaper en form for relasjon mellom kunstobjekt og betrakter. Manz arbeider innenfor en keramisk håndverkstradisjon, og med dette som utgangspunkt har hun skapt verker som fremhever porselenets materialitet og stille tilstedeværelse.

Plassert på et større bord og på hyller rundt om i utstillingsrommet er Göranssons keramikk sirlig organisert. De ulike verkene kan ligne en forminsket scenografi fra Bauhaus sin Triadisches Ballett, da de er satt opp og organisert ut i fra geometriske former og pastellfargene rosa, gul, grønn og grå. Materialets taktile kvaliteter og den romskapende plasseringen av objektene, får meg til å se på verkene som en form for stilleben. Tradisjonelt malte motiver av blant annet måltider og blomsteroppsatser, gjerne med assosiasjoner til overflod og religiøs symbolikk.
Som en form for skulpturelle stilleben har Göransson kuttet formatet helt ned til benet. Figurative symboler er byttet ut med et samspill av myke og harde former, duse farger og bløte overflatestrukturer. I stedet for fysisk objekter, får jeg derimot assosiasjoner til sukkerspinn, påskeliljer, tricolor-is og jordbærsorbet. Her skapes det verken assosiasjoner til død eller religion, men derimot til samspillet mellom estetikk, overflod og kommersialisme. Jeg tenker på alt fra sosiale mediers perfeksjonerte påvirkere, hvor fargekodete måltider og antrekk finansieres som reklame for luksusprodukter, til Marie Kondos Netflix-serie om organisering, med tilhørende nettbutikk. Jeg tenker at Göranssons keramiske arbeider åpner opp for flere aktuelle tematikker omkring estetikk og designets rolle i samtidens forbrukerkultur, noe som settes i en enda større kontekst hvis man tenker på porselenets historie, først som et eksklusivt materiale spesifikt knyttet til Kina, til en global masseprodusert vare.

Manz og Göranssons formspråk fokuserer på rene linjer og presis geometri, Nordlis arbeider leker derimot med det figurative, det uformelige og det monstrøse. Tre av figurene er plassert på gulvet, de er hvitfargede, men med et grågrønt skjær, rødfarget glasur er dryppet over dem, og det skaper assosiasjonene til blod og kropp. Med mål om å beskrive keramikkens form, vil jeg si at det er litt som om muskler, sener og innvoller skulle ha funnet sammen for å forme nye bevisste vesener, noe som understrekes av dokkeansikter og et forpint uttrykk. Ved siden av figurene ligger det som både kan være et hjerte eller en liten rød blekksprut. Det er også plassert to verk opp mot veggen, de ligner porselensdukker som har blitt dratt og blåst opp, for så å miste luften i det de fikk et langt kutt i brystet. Den siste figuren er plassert i et buet konkavt veggparti, et åpent skjell avslører det som ligner to armer og i midten et barnehode som hviler blikket nedover. Verkets plasseringen, ansikt og nedsunkne blikk får meg til å tenke på små ikoner og religiøse relieffer av Madonna og Jesus.
Barneansikter, om enn fordreid, er gjennomgående i Nordlis utstilte verker. Her er det en tydelige henvisninger til porselensfiguren og porselendukken, en historie om leketøy og dekorative objekter, forbundet med hjemmet, kvinnen og barnet. Det er ikke uvanlig at kulturuttrykk som portretterer porselensdokken bærer med seg en form for uhygge og klaustrofobi, en såkalt unheimlich fornemmelse, som man blant annet kjenner på i filmen What Ever Happened to Baby Jane (1962). Barneansiktene i keramikkens vridde former er uhyggelig. Formuttrykket har likevel også en organiske kvalitet og del fleste ansiktene har et stillferdige blikk, noe som også får meg til å se dem som en form for utenomjordiske vesener fra alternative planeter eller dimensjoner. Nordli tar dermed aktivt i bruk porselenet fleksibilitet og historie for å gi materialet liv.

Porcelain Plus utforsker og presenterer porselenets fysiske og tematiske spennvidde. Materiale har dog en lang og mangefasettert historie, preget av høyst levende røtter i global handel, kolonialisme og klassesamfunn. Det hadde vært interessant å tydeligere se disse fortellingene i utstillingen, selv om dets hovedfokus er på porselen som materiale og estetisk formuttrykk. Göransson, Manz og Nordli fungerer likevel godt sammen, og jeg opplever at deres ulike prosjekter virker som en form for visuell kontemplasjon. Fra Manz grunnleggende keramisk formuttrykk, Göransson skulpturelle stilleben, til Nordlis fordreide og forunderlige vesener.

Stephanie Serrano Sundby

