«Soft Politics» og andre mystiske ritualer i Frankfurt
Tittel: House of Norway
Kunstnere: Torbjørn Afdal, Heidi Bjørgan, Liv Blåvarp, Inger Blix Kvammen, Hans Brattrud, Birger Dahl, FFB (Joar Nango, Eystein Talleraas, Håvard Arnhoff), Frank Ekeberg, Marit Eken Kalager, Andreas Engesvik, Sune Enoksson, Nikolaus Fankki, Sverre Fehn, Svein Flygari Johansen, Edda Gimnes, Sidsel Hanum, Per Heimly, Kjersti Johannessen, Willy Johansson, Regine Juhls, Jørn Are Keskitalo, Torbjørn Kvasbø, Petteri Laiti, Matt Lambert, Håvard Larsen, Jonas Mailand, Britta Marakatt-Labba, Kari Mølstad, Edvard Munch, Peter Opsvik, Synnøve Persen, Grete Prytz Kittelsen, Hans Ragnar Mathisen (KEVISELIE), Johan Rist, Sámi National Theatre Beaivváš (SNTB), Guri Sandvik, Máret Ánne Sara, Ken Schluchtmann (Peter Zumthor, Louise Bourgeois), Martin Solem, Kari Steihaug, Elisabeth Thorsen, Ingrid Torvund, Manuel Vadillo Benitez, Paolo Venini, Tone Vigeland og Jan Eric Wold Skevik
Sted: Museum Angewandte Kunst Frankfurt (MAK)
Tid: 11. Oktober 2019 – 29. Januar 2020
I forbindelse med at Norge er gjesteland på bokmessen i Frankfurt i oktober 2019 har NORLA (Norwegian Literature Abroad) på oppdrag av Utenriksdepartementet koordinert og finansiert en rekke kunstprosjekter som finner sted i Tyskland i løpet av året 2019, med spesielt vekt på Frankfurt under bokmessen. Satsninger som dette er en form for reklame for Norge, som brukes flittig for å fremme norske interesser rundt om i verden. Tyskland er en av Norges største handelspartnere og et viktig marked for norsk sjømat og reiseliv. Nesten 30 prosent av norsk gasseksport går til Tyskland. Tyskland er også Norges viktigste utenrikspolitiske partner i Europa som har stor påvirkningskraft på EU/EØS-saker og Schengen-saker som berører Norge. Utstillingen House of Norway er på så måte en utstilling motivert av politikk, der 46 kunstnere og designere er samlet i en gruppeutstilling signert direktøren for MAK, Mathias Wagner.
Alle forsøk på å beskrive essensen av en nasjon i en øvelse av «Soft Politics» er dømt til å mislykkes i øynene på dem som rammes av beskrivelsen. Utstillingen på MAK er ikke noe unntak. Som en norsk leser finner jeg utstillingens tekst full av momenter å henge seg opp i; både rene feil, som at Torbjørn Kvasbø beskrives som designer, men også klisjeer som at nordmenn og norske kunstnere generelt sett er preget av de ulike landskapene de lever i. Problemet med klisjeer er ikke at de er helt usanne, men at de er forslitte forestillinger som gjør alt annet enn å gjenspeile hva som faktisk foregår innen kunstfeltene i Norge. Snarere lener klisjeen om naturen og landskapet seg med full styrke på et bilde av Norge som noe eksotisk, et bilde fra et gammelt bleknet postkort.
For å understreke landskapsklisjeen har utstillingen en tydelig romantisk undertone – eller overtone. Når det er sagt, er de fleste verkene i utstillingen i seg selv gode representanter for å fortelle om hva som skjer i Norge, både i dag og de siste seksti årene, men problemet er at alt har blitt i kledd et slør av mystisk romantikk og drama.
Unntak fra dette finner vi i den delen av utstillingen som åpner med klesdesign signert EDDA, som friskt og freidig referer til Marimekko og andre skandinaviske tekstildesignere med ville skriblemønstre tusjet på store hvite og flate silhuetter med tilhørende vesker og sko – som er laget helt enkelt ved å lime lapper med sprelske streker på sko fra det spanske massemotemerket Zara. Hvis målet er å beskrive Norge som fritatt fra europeisk kanon innen design, så legger denne åpningen fint opp til det. Det neste man møter er en del av en forenklet 1:1-modell av Arne Korsmos hus Villa Norrköping fra 1965. Huset er bygget med tanke på å kunne kontrollere lys og mørke som, igjen, henviser til nordmenns fokus på elementene og de grunnleggende bestanddelene i vår umiddelbare nærhet.
Máret Ánne Saras verk Fanget fra 2018 utgjør en minimal skulptur bestående av lassoer i ulike farger som henger fra taket og introduserer ideen om at de modernistiske formale prinsippene som Kosmos arbeid bygger på videreføres i dagens samtidskunst. Verket henviser også til brorens kamp mot regjeringens regulering av reinvirksomheten som spesielt rammer unge nyetablerte reinfarmere.
Ved siden av Sara vises Joar Nangos urbefolkningsmaniest fra 2016, en videoprojeksjon på en gammel sliten garasjedør i blikk. Gjennom ord og bilder av samiske boplasser tegnes et bilde av Nangos visjoner for en fremtidig og oppdatert samisk identitet.
Den samiske samtidskunsten er sterkt representert i utstillingen, med blant annet Britta Markatt-Labbas Historja i videoformat fra 2017. Den store projeksjonen fyller rommet og legger seg over de andre verkene i utstillingen, blant annet smykkene til Regine Juhls, en tysk kunstner som kom til Karasjok på syttitallet, der hun satte opp en sølvsmie som kunne produsere de smykkene som samer selv ikke hadde anledning til å lage på sine nomadiske boplasser. Reinsdyrene og tegningene av nomadiske bevegelser gjennom snølandskapet i Markatt-Labbas video Historja gjenspeiles i glasset som dekker Juhls smykker. Dette har både en god formidlende og poetisk effekt og er kanskje mitt favorittøyeblikk i utstillingen.
Sammenblandingen av ulike verk og stemninger for å fortelle en historie er et tydelig grep i utstillingen, et grep som paradoksalt nok representerer både det beste og verste med utstillingen. Wagner har tatt med mange verk fra Ingrid Torvunds filmtriologi, både tegninger, skissebøker, kostymer og andre elementer i hennes magiske sci-fi-univers som er spredd som en rød tråd gjennom hele utstillingen. Det magiske elementet knytter seg opp mot de samiske rituelle objekter som er representert i kniver, trommer og andre objekt-kategorier som kan beskrive duodji-begrepet. Halssmykkene til Inger Blix Kvammen er laget av svart oksydert sølv i tynne tråder som minner om fibre. Tundra Girls fra 2002 er som et stort rede av svarte sølvtråder istrødd naturperler og små laminerte portretter av unge jenter. De små ansiktene i kjedet til Kvammen kobler seg til presentasjon av Peter Zumthors minnesmerke Steilnese på Vardø fra 2011 som markerer hekseprosessene på 1700-tallet der 77 kvinner og 14 menn ble brent på bålet i Vardø alene. Zumthors 125 meter lange paviljong rammer også inn Louise Burgeouis´ siste verk til minne om de tapte livene, The damned, the possessed and the beloved, en installasjon bestående av en brennende stol omringet av syv runde speil som representerer de fortapte sjelenes dommere.
Steder for ladet mørke og mystiske ritualer ute i naturen løper som en ledetråd gjennom utstillingen, i tospann med fortellingene om bosteder og det nomadiske, som både foldes ut i fra Korsmos Villa, via Nangos manifest til Svein Flygari Johansens Her er mitt hjem fra 2002 der en samisk kledd Barbie snurrer på en platespiller og peker 360 grader rundt seg som et ekko av dokumentasjonsfilmen i svart-hvitt av en samisk kvinne som peker på landskapet rundt seg i projeksjonen som akkompagnerer den lille snurrende skulpturen. Flygari Johansens spilledåse spiller en uskyldig liten melodi som etter en stund virker litt spøkelsesaktig. Den blander seg med lyden av blader i vinden i Synnøve Persons Psiturism (rustning of leaves) en gul projeksjon på veggen som usentimentalt viser blader som rasler i vinden. Det er igjen et hint til den minimalistiske formalisme som får være med i fortellingen og det er ganske fint.
Romantiseringen av midlertidige boplasser får derimot en litt merkelig ettersmak i inkluderingen av verket Quai Henri IV, en billedtekstil av Kari Steihaug fra 2018. Verket forestiller en 1:1-gjengivelse av hjemløses midlertidige boplass under en av broene som krysser Seinen i nærheten av Cité Internationale des Artes, atelierhuset i distriktet Marais i Paris der Steihaug oppholdt seg på residency i regi av Ingrid Lindbäck Langgårds stiftelse da hun fant denne midlertidige og nitidig utførte boplassen. Det hører til historien at hjemmet ble ubarmhjertig visket vekk da Seinen steg og verket til Steihaug er den eneste dokumentasjonen på at det i det hele tatt har eksistert. Hvis tanken er å utvide perspektiver på hva den nomadiske boplassen kan være, så er det ikke feil, men snarere veldig aktuelt og riktig å inkludere dette verket i beskrivelsen av hva norske kunstnere tenker på og bryr seg om i dag. Verket løfter frem et bredere perspektiv på integreringspolitikk i Europa og bidrar til å løfte blikket på temaet som ligger som en u-uttalt undertone med det samiske perspektivet i utstillingen. Grunnen til den merkelige ettersmaken er imidlertid at narrativet om ikke-permanente boplasser er badet i et romantisk lys i utstillingen House of Norway. Det er problematisk å inkludere historien om hjemløse i Paris i denne romantikken.
Lyden av fugler som kvitrer er plassert i den lange rampen mellom etasjene i dette vakre bygget signert Richard Meyer og er en kjærkommen følgesvenn i det som er en ganske lang gåavstand for å komme seg opp i etasjene i museet. Lyden kommer fra Frank Ekebergs feltopptak fra urskogen som en gang dekket store deler av Vestlandet og som i løpet av de siste hundre årene har blitt redusert med åtti prosent. Lydarbeidet Ingenmannsland fra 2019 beskriver en regnskog som man regner med at vil være helt tapt innen femti år. Ingenmannsland representerer økologiske perspektiver som er en aktuell retning innen dagens samtidskunst, samtidig som den understreker naturromantikken i utstillingen – uten at verket lider av det.
Lydbildet i Ingrid Torvunds tre videoverk skaper en trolsk stemning i utstillingen og legger seg over Torbjørn Kvasbøs skulpturer som er plassert så tett på både projeksjonsrommet til Torvund og sammen med andre effekter fra filmen hennes at de rett og slett blir svelget helt av hennes verk. Torvund er nært sagt allestedsnærværende i utstillingen, men grepet å vise de ulike kunstnerne i utstillingen på flere steder har kuratoren benyttet seg flittig av, blant annet når det gjelder Máret Ánne Sara og EDDAs klesdesign. Øyeblikk av gjenkjennelse bidrar til å binde sammen de ulike rommene i en helhet, som også er understreket gjennom en ikke så spennende utstillingsdesign der ulike vegger er malt i moteriktige farger. Det er et velbrukt grep, men likefullt bidrar det til å knyte det hele sammen.
Avdelingen som beskriver design i Norge er imidlertid ikke spesielt bra løst. Utstillingsdesignet skiller seg fra resten av utstillingen og blir en slags egen liten utstilling uten at det tilfører House of Norway som helhet noe. Men også i denne utstillingen finnes noe som knyter seg sammen med resten av utstillingen – dersom man lar Torvunds univers være et prisme å observere utstillingen gjennom: Formspråket til Torvund finner vi gjenklang av i Peter Opsviks ikoniske stol Globe Garden fra 1985 som sammen med Marit Eken Kalagers brune ullkjole fra 2002 er badet i den suggestive lyden fra Torvunds videoverk. De har så slående likheter til Torvunds univers med sine antropomorfe former at det er vanskelig å ikke lese de inn i dette narrativet. Det samme kan sies om flere av verkene i den mer konvensjonelt utstilte design-delen: både Elisabeth Thorsens barokke sko, Kjersti Johannessens fargerike glasskulpturer og Liv Blåvarps eksotiske halssmykker klarer jeg ikke å la være å lese inn i Torvunds estetikk, som om de var rekvisitter i filmene hennes.
Nå er jeg en stor tilhenger av så vågede grep som dette, der verkene blir aktivisert av hverandre og nye fortellinger skapes. Det tilfører verkene et nytt midlertidig liv og jeg anser det som en styrke at en utstilling kan være en maskin som produserer nye universer. Jeg skulle bare ønske at det hadde vært uttalt og bakt enda mer sammen i en omsluttende utstillingsdesign. Det er ikke noe som tyder på at det har vært et bevisst grep av kuratoren å la Torvund sette så sterkt preg på utstillingen, så jeg må bare anta at Wagners underbevissthet har fått utfolde seg ganske fritt i utvalget av verk og plassering. Igjen, kudos for det. Resultatet er en tidvis suggererende reise i en mystisk-romantisk formverden som ikke er kjedelig å hverken se eller høre, og det må jeg si meg fornøyd med når formatet er «Soft Politics».
Marianne Zamecznik
Hør Marianne Zamecznik snakke med Cecilie Tyri Holt om utstillingen House of Norway i Kunstpoddens episode om Frankfurt 2019.
