Lea, Salme, Alli og Majlis

Utgangspunktet for arbeidene til den svenske tekstilkunstneren Liilian Saksi er ullen hun får fra sine egne sauer i Skotterud og foreldrenes sauer i Sverige. Gårdene drives på lik måte. Sauene er der for beite og som husdyr og kjæledyr, ikke som del av det vanlige kretsløpet med lamming og slakt. 

Nærhet og kontakt

Saksi er klart kritisk til gigantindustrien rundt ullproduksjon, der sauene ofte lider av forferdelige levekår. For henne er det grunnleggende å anerkjenne dyrenes egenverdi som individer. Samtidig motiveres hun personlig av effekten som kontakten med dyrene har på hennes velvære. 

– Jeg og sauene mine lever i en ganske tilbaketrukket situasjon. Vi har vår egen syklus, en tilværelse uten produksjon av slaktelam. Sauene jeg har, lever et helt liv. Det høres kanskje romantisk ut, og det er det jo på en måte. Å ha nær og daglig kontakt med dem holder meg i øyeblikket, sier Saksi, som sitter i atelieret sitt med utsikt over jordet og skogen utenfor.

Atelieret på låven ble bygget etter at Saksi flyttet inn i 2020. På det rosamalte gulvet er det en rød divan med frynser, en spinnrokke i tre og en enkel kardemaskin. Det er ull i alle former og farger, fra råmateriale til nøster og rammer med fargerikt garn spent rundt. Fargeriet har hun i et annet rom. 

Hjemme har hun alt hun trenger for å følge ullen fra start til slutt. De store vinduene i atelieret fyller nesten hele veggen og slipper både lyset og naturen inn. Like under går hennes fire sauer – Lea, Salme, Alli og Majlis. Selv sitter jeg midt i byen i Oslo og får en virtuell omvisning av arbeidsplassen.

Har du alltid bodd på gård?

– Nei, absolutt ikke. Samtidig som jeg først flyttet hjemmefra, flyttet mine foreldre til et småbruk. De fikk seg sauer fordi de hadde så mye mark. Jeg hadde ikke så stor interesse for dem til å begynne med. 

Mellom 2011 og 2017 tok Saksi en bachelor og en master i medium- og materialbasert kunst på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), avdeling tekstil. Det var under arbeidet med bachelorgraden at hun tok nytte av den unike tilgangen til ull, men først under mastergraden at hun lærte å spinne.

– Jeg lærte mye på egen hånd gjennom å teste ut, for det var ikke så «inne» med spinning på KHiO den gangen. De hadde spinnrokker, men det var ikke mye kursing. 

Siden har det kun gått i ull. 

Hva er det som interesserer deg med ull?

– Jeg tror det er todelt. På den ene siden handler det om dyrene, på den andre om farge. Jeg har alltid vært veldig interessert i menneskers forhold til dyr. Fra et bredt perspektiv tenker jeg på hvordan vi som art har domestisert andre arter, i evolusjonens og avlens navn. Deretter tenker jeg på hvordan samfunnet har utviklet seg til det det er i dag, med ganske groteske forskjeller i liv og status mellom for eksempel husdyr og kjæledyr. Dette henger nært sammen med hva det vil si å jobbe med ull. 

– Ull som materiale er fantastisk, jeg elsker hvordan det gjengir farger. Det stråler det ut samtidig som det trekker betrakteren inn i materialet, det har både en glans og en dybde i seg. Det at det er enkelt å farge og forme – det kan for eksempel spinnes eller toves – gjør det enda bedre. I mitt tilfelle er dette essensielt, siden farging og spinning er det som tar opp mest tid av min arbeidsprosess. 

– I og med at jeg farger alt materiale selv, jobber jeg ofte med å sette sammen flere farger i ett og samme garn. Det blander seg optisk på avstand, men kommer man nærmere er alltid fargene separert. Det gir en veldig livlighet i materialet. 

Sant. Hvis man for eksempel ser på arbeidene til Ellen Grieg, som bruker syntetisk tråd, er det en helt annen fargekvalitet enn på ull. 

– Ja, men vi bruker faktisk samme pigment til fargene, så det er gøy at du drar opp henne. Jeg har jobbet en del med Ellen, og vi har ganske mange like tanker om farge og kulører. Syntetisk tråd og ull oppfører seg litt annerledes, men det er noe med den glansen i ull og jeg tror det er en smakssak. Bomull har for eksempel aldri funket så bra for meg å jobbe med, det blir liksom for stumt. 

Flokkens ull

I en poetisk tekst med tittelen Sammanbindningar beskriver Saksi sin prosess:

«Fibrer vridna parallellt. Spunna medsols i ett Z. Spinnrock som trampas, händer som följer framåt. För ihop två, ibland tre trådar. Tvinnas samman mot solen i S. Garnet sträcks mellan pinnar. Handens fingrar plockar: hämtar fram, lämnar bak. Pressar och bromsar med pinne. Språngar. Språnget växer simultant och spegelvänt. Avbrottet i mitten består, markeras. Ull innanför plast, inpackad och insydd.

Flockens ull påminner mig om världen och tiden. Oss. Tradition och framtidsoro, hopp. Fåren finns där för att beta och bevara, bli klippta. Finns för att stanna.»

Det er vanskelig å ikke finne det sublime i enkeltheten. Teksten er del av en katalog utgitt i forbindelse med soloutstillingen Flock på Soft i Oslo i 2018, men er fortsatt gyldig i dag.

Helt konkret, hva er din arbeidsprosess?

– Jeg klipper ikke sauene selv, det får jeg hjelp med. Men etter at de er klippet, bløtlegger jeg ullen for å få ut smuss. Når det har tørket, karder jeg det i kardemaskinen, der fibrene kjemmes ut, noe som gjør det enklere å spinne. Det avhenger også litt av om fellen er ensfarget eller ikke. Om den er ensfarget, så har det ikke så mye å si, men om underullen er mørk og overullen er lysere, så synes jeg det er veldig fint å få frem fargevariasjonen, og da prøver jeg å bearbeide den så lite som mulig. Så spinner jeg på en moderne spinnrokk med to pedaler. Jeg farger ofte ull før jeg spinner, for å kunne jobbe med flere farger i samme garn. Men med noen ullkvaliteter går det fint å spinne rett fra fellen, og det er egentlig det jeg liker best – for jeg er jo litt lat, det er kjedelig å karde! 

Alle som jobber med kunst eller innen andre kreative yrker har sannsynligvis opplevd en form for skrivesperre. Da er den beste kuren å gjøre noe helt annet. For Saksi er dette heldigvis en integrert del av prosessen.

– Spinning er en slags avkobling. Men det er også en prosess som fremmer mental aktivitet, litt som jogging. Å være fysisk sysselsatt legger ofte til rette for veldig klare og tydelige tanker eller ideer, noen ganger også løsninger. 

Tråden skaper bildet

Interessen for tekstil startet lenge før KHiO, før hun visste at hun ville bli kunstner. Det var vevnad som skulle vekke interessen for den praktiske delen av håndverket.

– Jeg har alltid hatt vevnad i grunnen, selv om jeg ikke har jobbet så mye med det etter at jeg begynte på KHiO. Vevnad kan sitte som et skjelett i en – dette systemet med innslag, renning og bindinger.

I dag jobber Saksi med sprang, en fletteteknikk som stammer fra bronsealderen. I motsetning til vevnad, der to trådsystemer, innslag og renning, flettes i hverandre, er det i sprang kun ett trådsystem. Sprang går ut på å flette garnet som strammes på rammen og stoppe rundene med pinner underveis. Som resultat oppstår det samme mønsteret på hver side, bare speilvendt. Det var via YouTube at Saksi oppdaget teknikken, og siden 2018 har den blitt fast.

– Sprang gir en stor fleksibilitet, og man trenger bare en ramme og noen pinner. Jeg blir veldig trigget av at noe kan være så enkelt. Det har blitt en god metode for meg å jobbe på, og jeg jobber med variasjoner innenfor dette.

– En annen grunn til at jeg begynte å jobbe med sprang er at jeg lette etter noe som kunne tilby garnet en slags selvstendighet innenfor verket. I vevnad blir det jo ofte ganske pakket, men i sprang klarer man med det blotte øye å skille garnet fra arbeidet. Det får sin egen skulpturelle egenskap. Her er det en hel verden å utforske – det er for eksempel veldig gøy å sette sammen et tynt garn med et tjukt garn, man får mye luft og form med det. 

Mønstrene i Saksis arbeider er enkle geometriske, ofte diagonale linjer. Ved første øyekast synes mønstrene å dannes av større fargeflater som krysser hverandre, med innslag av kontrasterende linjer. Men ved nærmere inspeksjon oppdager man at trådene er spekket av flere og gjerne overraskende farger. Garnets skulpturelle egenskap får like stor plass som fargene, og er et håndverk i seg selv.

– Når jeg jobber med ensfarget garn, så liker jeg å spinne tretrådig, for da blir det litt rundere enn om jeg bruker to tråder. Jo flere tråder, desto jevnere rundhet blir det på garnet. Med to tråder blir det litt mer hakkete … Du får si ifra om dette blir for nerdete!

Altså, det jeg selv finner interessant med vev og lignende tekstilteknikker, er at overflaten som bygges opp er hele arbeidet. Ikke som med maleri, for eksempel, der lerretet påføres noe og ofte ikke spiller en større rolle enn å være underlaget. Vevnad viser hele prosessen og alle materialene, og da tenker jeg det er viktig å snakke om de komponentene. 

– Ja, det er liksom tråden som skaper bildet. Jeg prøver å tenke skulpturelt med garnet. Den flaten som blir til er tross alt aldri todimensjonal. Spesielt i sprang, der er det en transparens. 

Snakker du om den visuelle kvaliteten – at man rett og slett kan se mellom trådene – eller mener du transparens i den forstand at teknikken synliggjør prosessen og materialet?

– Ja, jeg mener det helt konkret, at det har en slags nettstruktur som er såpass luftig at man kan se gjennom. Men det er klart at det blir det andre også. For når du ser garnet tydeligere, så får du også en annen forståelse av prosessen bak verket. Og prosessen er en viktig del, egentlig den største delen av arbeidet. Nettopp fordi jeg jobber med sauene som jeg gjør, tenker jeg at det er fint å kunne få en forståelse av hvor garnet kommer fra. 

Likevel mener Saksi at hun ikke har vært så teknisk interessert i sprang. Det handler først og fremst om å kjenne på en dypere forbindelse til urgamle tradisjoner knyttet til spinning og ull. 

– Ved å jobbe med et tradisjonelt materiale og de mest grunnleggende tekstiler, opplever jeg en større motivasjon. Det er nesten svimlende for meg å tenke på hvordan mennesker i årtusener har sittet og jobbet som meg. Selvfølgelig med en mindre moderne spinnrokk og under helt andre omstendigheter og levevilkår. Men likevel får det meg til å føle en slags tilhørighet. 

For tiden arbeider hun med å fullføre sitt første bestillingsverk, et arbeid på 2 x 1,60 meter til aulaen i Ila fengsel, med KORO som oppdragsgiver. 

Hvordan har det vært å jobbe med et prosjekt til et fengsel?

– Litt mer utfordrende enn jeg hadde forestilt meg, det har vært en ganske annerledes prosess. Det er merkelig å tenke på at det skal være permanent, forholde seg til et eneste rom som verkene skal være i over lang tid, og selvfølgelig at det er en bestemt type mottakere av verket. Det har vært veldig givende, men jeg har kjent på en helt annen type press. Det har vært vanskeligere å ta en beslutning. 

Fremover arbeides det mot en separatutstilling på KRAFT i januar 2024. Men før det, en gruppeutstilling på Hovedøya Kunstsal i sommer, kuratert av tekstilkunstner Ingrid Aarvik Berge og skribent og designer Thea Urdal. Utstillingen vil bestå av seks tekstilkunstnere fra ulike generasjoner, og Saksis arbeider vil gå i dialog med verk av Brit Fuglevåg. Tema for utstillingen er omsorg gjennom tekstil – omsorg for natur og mennesker, ressurser vi henter ut av naturen, samt de sammenkoblede økosystemene vi er en del av.

– Det er stas å bli parret opp med Brit Fuglevåg. Hun er en ekte stjerne!