Anmeldelse: Attention After Technology, Kunsthall Trondheim,13. oktober 2023–28. januar 2024  

Shu Lea Cheang, UTTER (2023), video. Del av utstillingen Attention after Technology på Kunsthall Trondheim.
Shu Lea Cheang, UTTER (2023), video. Del av utstillingen Attention after Technology på Kunsthall Trondheim.

Digital utmattelse som kilde til analog varme

Attention After Technology er en utstilling som skaper lengsel etter materiale og bearbeidelse.

Publisert Sist oppdatert

Attention After Technology er en utstilling som så til de grader beveger seg i retning av noe annet enn det som er fremstilt med henders bruk og hvor kyndigheten som manifesteres har med algoritmer å gjøre. Hva er så grunnen til at jeg tenker på håndverk når jeg ser kunsten her? Noen ganger er det ikke nødvendigvis det enkelte verk eller engang hva en utstilling «egentlig handler om» som berører meg, men heller hvilke tanker den setter i gang. 

Denne utstillingen er, kunne man si, en så insisterende bevegelse i retning det digitales kjølige virkelighet at jeg får en nesten ubøyelig trang til analog varme – håndarbeid, materialitet, kroppslig bearbeidelse. Og det er kanskje poenget? 

CUSS Group, The Pursuit of a True and Only Heaven (Disintegration Cycle) (2023). Video (9’45”), lyd. Courtesy kunstnerne. Bestillingsverk av Kunsthall Trondheim, Art Hub Copenhagen, Tropical Papers, State of Concept Athens og Swiss Institute New York, og finansiert av den Europeiske union.
CUSS Group, The Pursuit of a True and Only Heaven (Disintegration Cycle) (2023). Video (9’45”), lyd. Courtesy kunstnerne. Bestillingsverk av Kunsthall Trondheim, Art Hub Copenhagen, Tropical Papers, State of Concept Athens og Swiss Institute New York, og finansiert av den Europeiske union.

Undergraver troverdighet 

I ett av verkene, hvor vi møter den nettbaserte, digitale virkeligheten i dens mest groteske, meningstappende form, kommer vi tett på hjertet av en slik lengsel. CUSS Groups videoinstallasjon The Pursuit of a True and Only Heaven (Disintegration Cycle) (2023) består av en aldri hvilende syklus av videosnutter fra nettet og har ingen som helst orden eller hierarki man kan få øye på. Det interessante og uinteressante, om vi skal opprettholde slike uttrykk, har null mening i denne kvernen av massiv informasjon, hvor høyt og lavt mikses ihop til en utmattende, visuell masse. Kunstnerne poengterer selv at det nettopp er denne typen matthet som er hensikten, men jeg er ikke forberedt på hvor trist den sammenlagte mengden av disse snuttene faktisk er. Jevnlig dukker det også opp budskap som lover noe positivt eller helsebringende – en eller annen reklame eller influenser fremfører sitt budskap – men enhver slik påstand undergraver seg selv umiddelbart hardt og brutalt ut fra den digitale settingen. 

Og det er noe med disse grunnemosjonene som binder oss sammen – tillit, kjærlighet, solidaritet – som fullstendig nivellerer, tenker jeg der jeg står, med denne type kultur. Det er noe direkte menneskefiendtlig med den nettvirkeligheten drevet av kapital som tærer på relasjoner og vår egen selvfølelse uansett hvor mye vi gjennomskuer budskapene som blir formidlet. Dermed havner vi i apati, depresjon eller – som tilfellet er for min del – det motsatte. Jeg får tak i en lengsel etter noe annet. Kropp, arbeid. Enkelhet. Ja, sannhet. 

biarritzzz, Mountain of Secrets (2023). Video og lydinstallasjon. Video (2’ loop), lyd (24’12”). Courtesy kunstneren. Bestillingsverk av Kunsthall Trondheim, Art Hub Copenhagen, Tropical Papers, State of Concept Athens og Swiss Institute New York, og finansiert av den Europeiske union.
biarritzzz, Mountain of Secrets (2023). Video og lydinstallasjon. Video (2’ loop), lyd (24’12”). Courtesy kunstneren. Bestillingsverk av Kunsthall Trondheim, Art Hub Copenhagen, Tropical Papers, State of Concept Athens og Swiss Institute New York, og finansiert av den Europeiske union.

Simulasjonens utmattelse

I et annet verk, Mountain of Secrets (2023) av biarritzzz, har kunstneren tatt for seg hundrevis av selviscenesettende snutter, og også her er det det insisterende og masete i fremførelsen som slår meg. Hver enkelt TikTok-opptreden drukner i den neste, og slik kunstneren har valgt å vise frem disse bildene fremstår verket som en slags simulasjon av selvfremstilling in extremis. Den frenetiske vekslingen mellom ansikter og dansende kropper mister – som CUSS Groups videoinstallasjon – ikke bare kontakt med noen som helst troverdig tilstedeværelse, men undergraver også enhver form for tillit til at dette er et sted hvor vi kan finne varme eller menneskelighet. 

Shu Lea Cheang, UTTER (2023), stillbilde, video. Mikset media installasjon, to video loops, UTTERING (36’26”), PARAMETERS (36’26”), to modifiserte godteridispensere (hver 140 x 16 cm), 2500 3D-printede blanke tastaturknapper (hver 40 mm). Courtesy kunstneren. Bestillingsverk av Kunsthall Trondheim, Art Hub Copenhagen, Tropical Papers, State of Concept Athens og Swiss Institute New York, og finansiert av den Europeiske union.
Shu Lea Cheang, UTTER (2023), stillbilde, video. Mikset media installasjon, to video loops, UTTERING (36’26”), PARAMETERS (36’26”), to modifiserte godteridispensere (hver 140 x 16 cm), 2500 3D-printede blanke tastaturknapper (hver 40 mm). Courtesy kunstneren. Bestillingsverk av Kunsthall Trondheim, Art Hub Copenhagen, Tropical Papers, State of Concept Athens og Swiss Institute New York, og finansiert av den Europeiske union.

Denne flyten i tanke, følelser og samfølelser, denne manglende forankringen i noe reelt eget, eller felles, finner sitt motsvar i den digitale kulturens totalsimulasjon av alt menneskelig, nå sist i hva kunstig intelligens er i stand til. Shu Lea Cheangs videoverk UTTER (2023), som viser en AI-generert hybridperson som med kontinuerlig skiftende identitet blir et slags skremmebilde på denne fleksibiliteten, for den vi ser er alle, men samtidig ingen: ingen etnisitet, intet kjønn, ingen kroppsfasong, ingen alder er stabil – figuren morfer videre til neste stadium, ustanselig. 

Digitalt oppkast 

Verket når et kritisk punkt, kanskje fordi denne hvileløse transformasjonen strider mot brukerens – det betraktende menneskets – ønske om bakkekontakt, og det er her det AI-genererte hybridvesenet brekker seg, kaster opp, som et forsøk på å skape forbindelse til noe materielt, noe med tyngde, noe som hører hjemme i denne verden. Men selv i denne vrengningen av det digitale «mageinnholdet» er det syntetiske klosser som kommer ut, generiske byggebrikker, som samsvarer med støvet som brukes i 3D-printere. Et slags kroppslig eller menneskelig ingenting, kunne man kanskje kalle det. 

Det oppstår, med disse verkene, en nesten brutal mangel på stabilitet i virkelighetsfornemmelsen som forutsigelig tipper over i ekstremiteter den andre veien. I flere av verkene fører lengselen etter analog varme som oppstår i møtet med denne forferdelige, digitale kjøligheten til en taktilitet eller sanselighet som nesten går for langt den andre veien, for i disse verkene er det ikke det menneskelige som sådan vi fanges inn i, men øyets anatomi. 

Kyriaki Goni, The distance between our eyes (2023). Multimedia installasjon,
keramikk (20 x 20 x 8 cm), to tegninger, gouache og blekk på papir (21 x 30 cm), digitalt trykk (150 x 115 cm), fire digitale trykk (30 x 21 cm), to videoer (21”-34”). Courtesy kunstneren. Bestillingsverk av Kunsthall Trondheim, Art Hub Copenhagen, Tropical Papers, State of Concept Athens og Swiss Institute New York, og finansiert av den Europeiske union.
Kyriaki Goni, The distance between our eyes (2023). Multimedia installasjon, keramikk (20 x 20 x 8 cm), to tegninger, gouache og blekk på papir (21 x 30 cm), digitalt trykk (150 x 115 cm), fire digitale trykk (30 x 21 cm), to videoer (21”-34”). Courtesy kunstneren. Bestillingsverk av Kunsthall Trondheim, Art Hub Copenhagen, Tropical Papers, State of Concept Athens og Swiss Institute New York, og finansiert av den Europeiske union.
Kyriaki Goni, The distance between our eyes (2023).
Kyriaki Goni, The distance between our eyes (2023).
Kyriaki Goni, The distance between our eyes (2023).
Kyriaki Goni, The distance between our eyes (2023).
Kyriaki Goni, The distance between our eyes (2023).
Kyriaki Goni, The distance between our eyes (2023).

Teknisk anliggende 

Det er kanskje symptomatisk at man – om vi inntar optikken som er retningsgivende på denne utstillingen – ikke klarer å deale med eksistensielle problemstillinger, men håndterer lengsler som et teknisk anliggende. Det er som om vi nærmer oss ansiktet som noe reelt i Kyriaki Gonis The distance between our eyes (2023), men hun bruker avstanden mellom øynene som form: Det er dette som er basis for ansiktsgjenkjennelsessoftware når AI skal måle våre reaksjoner på reklame osv., og dermed være i stand til å gjøre ethvert menneskelig forhold til vare, til noe man kan skreddersy til den enkeltes emosjonsprofil. I Femke Herregravens The Murmur of the Dying (2023) føres vi, med kameraet, inn i selve øyet, inn i dets indre, dets anatomi, men det vi ser blir ikke mer virkelig av den grunn. Det hele blir nesten medisinsk, om jeg kan formulere meg på den måten. 

Herregravens verk inkluderer visstnok en miks av lyder fra andre kilder enn øyet – som vel neppe avgir så mye lyd, når sant skal sies – uten at jeg får så mye ut av lydcollagen i dette verket. Det er likevel i sammensetningen av noe veldig forskjellig det oppstår en nøkkel til hvordan jeg reagerer, og kan bearbeide, det jeg opplever på denne utstillingen – men det er ikke i Herregravens lydvisuelle montasjereise med netthinnen som lerret. 

Femke Herregraven, The Murmur of the Dying (2023). Video loop, lyd, objekter i leire. Courtesy kunstneren. Bestillingsverk av Kunsthall Trondheim, Art Hub Copenhagen, Tropical Papers, State of Concept Athens og Swiss Institute New York, og finansiert av den Europeiske union.
Femke Herregraven, The Murmur of the Dying (2023). Video loop, lyd, objekter i leire. Courtesy kunstneren. Bestillingsverk av Kunsthall Trondheim, Art Hub Copenhagen, Tropical Papers, State of Concept Athens og Swiss Institute New York, og finansiert av den Europeiske union.

Kollektive ansikt

I Vivian Caccuris Bias (2013-2023): Voice of experience (2023) har kunstneren lagt inn hundrevis av ukjente mennesker i en nå gammel form for ansiktsgjenkjennelsessoftware og lagt bildene oppå hverandre, for så å tegne, med kull, et slags helhetlig ansikt ut av det kollektive fjeset. Hun gjorde det samme med en rekke familiemedlemmer som – i likhet med de fremmede – fikk visket ut de distinkte, individuelle trekkene i sitt ansikt gjennom mangfoldiggjøringen. Som det står i katalogteksten til utstillingen er resultatet et slags spøkelsesansikt, et både diffust, men likevel konkret fjes, som holdes sammen som noe håndgripelig fordi formen «ansikt» er så definerende for hvordan vi oppfatter både oss selv og verden. 

Og det er her jeg kan puste ut, og det er her jeg kan vise leseren hvorfor en utstilling som dette skal omtales i Kunsthåndverk. For det er jo nettopp i gjenkjennelsen av individualitet, og i bearbeidelsen av ansiktet som noe mer enn algoritmeskapt, at håndverket begynner. Kunst er en manifestasjon av noe menneskelig, og mer konkret av relasjoner mellom mennesker og alt vi strir med: vennskap, kjærlighet, aldring. Slike ting. Og det er bare ved å bruke våre kropper, ved å arbeide med et materiale, vi kan realiseres som noe mer enn pengeinntjenende eller kalkyleutregnende skapninger. 

Overordnet følelse 

Når jeg står der, foran Caccuris underlige og rørende tegninger, slår det meg at uansett hvor mye denne utstillingens kjølige og digitale kjerne har frustrert og irritert meg, munner den likevel ut i et perspektiv som gjør at jeg setter pris på den. Ikke fordi jeg liker enkeltverk, men fordi det utstuderte digitale fokuset i dem, den endimensjonalt AI-fokuserte retningen, har skjerpet en lengsel i meg etter møter med andre, etter en hånd å holde i (du får ha meg unnskyldt klisjeen), men også etter henders arbeid og enkelheten og sannheten i å lage noe som ikke er utregnet etter rasjonelle kalkyler eller datagenererte modeller eller simulasjoner, men i all sin menneskelighet er skjevt og rart. 

Det er dette stedet Caccuri fanger inn i glipen mellom de ulike lagene av AI-genererte ansikter, og det er dette hun holder fast ved gjennom å tegne opp helheten for hånd, med kullstift. Det er også i denne enkle gesten jeg forstår hva jeg har savnet i resten av utstillingen og hva slags lengsel den stadig mer digitaliserte verden jeg vandrer rundt i skaper: kontakt med materiale, arbeid med hendene, møte med andre kropper. Og i denne eksistensielle skjevheten den menneskelige feilbarlighet nødvendigvis fører med seg, manifesterer nettopp det en digital virkelighet og all verdens kunstige intelligens ikke kan skape: menneskelig tilstedeværelse og hender som jobber med det materiale som er gitt oss på denne planeten.

Vivian Caccuri, Bias (2013-2023), Serie med blyantegninger og blyant på blåkopi (hver 77 x 56 cm)
Vivian Caccuri, Bias (2013-2023), Serie med blyantegninger og blyant på blåkopi (hver 77 x 56 cm)
Powered by Labrador CMS