Fra gulv til tak og tilbake
Tittel: The lines that defines
Kunstner: Tobias Alexander Danielsson
Sted: SOFT Galleri, Oslo
Periode: 9. februar – 12. mars 2017
Det er, selvfølgelig – slår det meg etter at jeg har passert alle de utstilte arbeidene i lokalet – en felle. Ikke så mye på grunn av de dominerende rutenettkonstruksjonene per se, men deres lett machiavelliske plassering. Mellom inngangspartiet og desken i enden av det ikke veldig store lokalet foretar man en, til å begynne med, umerkelig intern progresjon. Utstillingen begynner med å være svært inviterende, men umerkelig lukker den seg rundt deg og holder deg fast litt for lenge. Den er ganske enkelt åpen i det du kommer inn, men legger seg som en psykologisk blokkering i det du snur, og tenker å gå tilbake den veien du kom. Det er godt gjort å lage en labyrint med så umerkelige grep og få komponenter, og enda mer imponerende å isolere den effekten fra en eneste retning.
The lines that defines er Tobias Alexander Danielssons første separatutstilling i Norge, og den foregår inne i tekstilkunstens hovedkvarter; SOFT Galleri – skjønt dette er teknisk sett nok så sjangeroverskridende saker. Mediespesifikt er det ikke, og totalinntrykket graviterer avgjort mer ned mot installasjon, enn tekstil – selv om det er denne materien som er synlig. Alle objekter er enten laget av, eller dekket med, tekstil, men scenariet det legges opp til er såpass dynamisk og intrikat at dette blir helt sekundært. Det kan minne om de tidligste arbeidene til Matthew Barney – før elefantsyken tok over – der alt utenfor kroppen er en forlengelse av kroppen, og treningsstudioet en plattform for mytologisk eksess. Fordi det er noe med fargene – de intenst fluoriserende oransje og gule signalfargene, laget for å vekke mest mulig oppmerksomhet, enten man er i livbåt på stormende hav, eller ekstatisk dansende i ultrafiolett belysning på raveparty i Berlin – som hinter til at alt det vi ser ikke bare er til for å stå å reflektere over mens man tar en pause i minglingen og hvitvinen, men må brukes aktivt i et avgjørende øyeblikket der det gjerne står om liv og død. Dere skjønner hva jeg mener – den graden av intensitet, og den fargeskalaen. Siden det veies opp mot det at i hvert fall halvparten av tingene faktisk er sorte eller hvite, blir de lukket i det paradoksale spillet der dette enten understreker det selvlysende ved de, eller at de dempes av det nærliggende, avhengig av hvem som ser og hvordan.
Fra min temporært låste posisjon bak rutenettet – herfra i første rekke oppfattet som et gitter som imiterer vinduet og begrenser alle forsøk til å komme så langt – prøver jeg å se det på begge måter, men kjører stadig fast i assosiative mønster. Super saturated yellow forekommer jo også på våtdrakter for syklister, tennisballer, og den type solbriller ingen med estetisk sans lenger bruker. Applisert på disse tingene, som ser ut som noe man i første rekke aktivt skal benytte seg av – selv om det forblir uklart hvordan – gir utstillingen fra seg indikasjoner om et nøytralt sted for tilfeldig transitt. Et terapeutisk oppholdssted, lokalisert rett ved siden av sykegymnasten, på vei mot en kampsportsrelatert nisjeaktivitet. Et sted for regelmessige kontinuerlige besøk – la oss si en time i uken, torsdag ettermiddag etter jobb.
Den kunsthistoriske resonansen – den er ikke til å lure seg unna; det likner alt for mye på kunst, dette her – kan kanskje fremst lokaliseres i minimalismen og den tørrvittige brainy førstebølgen av amerikansk konseptkunst, men der er også noe mer usikkert og forstyrrende som får det til å skurre lavfrekvent og vagt truende. Det kan være at kombinasjonen bruksgjenstander, gitter, og sterke signalfarger, sammen med en utstudert og nøyaktig plassering – på kanten til pedantisk, egentlig, men det er jo også nettopp det som tilfører dette rommet en viss småpsykotisk nerve – fører tankene like mye til lukkede rom for skjulte prosesser. Jeg skal ikke ta i for hardt, men noe i komposisjonen fører tankene videre inn i en mer skitten tradisjon; den nøytralt registrerende gjengivelsen av fengselskorridorer og avsides beliggende tilfluktsrom. Steder der noe helt forferdelig nettopp skjedde, men der alle spor er vasket vekk nå. Og så er det altså disse tingene, utplassert strategisk, som bokstavene i et alfabet vi instinktivt kjenner, men ikke helt greier å dechiffrere. Den der på samme tid bekreftende og forstyrrende følelsen av at man vet, men ikke helt vet eksakt hva det er man vet. Det er, selvfølgelig, en felle. En felle innenfor en felle, for å være nøyaktig.
Tommy Olsson
