Kritisk design eller dårlig kunst?

Charlotte Bik Bandlien har anmeldt boken CRITICAL DESIGN IN CONTEXT. History, Theory and Practices av Matt Malpass (Bloomsbury Academic, 2017).

En designmatboks med eget rom til bæsj? Joda. Prosjektet Human Poo Energy Future: Lunch Box fra 2004 var et eksempel på såkalt «kritisk design» i form av et fiktivt forslag til hvordan energikrisen kan tenkes løst i en udefinert fremtid, og foregrep dagens diskusjoner som re-evaluerer avfall.

Critical Design in Context tar sikte på å gi en oversikt over feltet kritisk design; en designretning som betoner designens mulighetsrom utover både trendy stæsj og smart problemløsning – i form av mer kunst-nære, undersøkende, diskursive og eksperimentelle tilnærminger, der hovedpoenget er å generere kritisk tenkning og å utfordre sosiale, kulturelle eller politiske paradigmer

Kritisk design som begrep dukket opp rundt årtusenskiftet, og selv om Matias Faldbakkens famøse harselas med fenomenet i Cocka Hola Company fra 2001 (der man krymper seg med tanke på designens kunstneriske ambisjoner) fortsatt er lesverdig, er timingen for utgivelsen upåklagelig.

For i en tid der grenseoppgangen mellom de ulike visuelle og materielle kunstfeltene er stadig mer opak, og der en av de tydeligste tendensene dreier seg om agency, altså virkning-i-verden; der fornyet interesse for kunstens bruksaspekt har avfødt en ditto boom for brukskunsten, aka kunsthåndverket; bør kritisk design være av interesse langt utover designfeltet.

Grei ut

Boken er den påstått første som introduserer kritisk design som en egen disiplin, hvilket i så fall er på høy tid. Uavhengig av om man følger forfatter Matt Malpass’ avgrensning av feltet, er det av stor verdi at feltet gjøres rede for, og boken er et utmerket utredningsarbeid, med et omfattende antall prosjekter og aktører som presenteres – om enn primært for å igangsette en bredere diskusjon.

Malpass var tilknyttet Central Saint Martins som research fellow i nettopp kritisk design, og boken er et resultat av hans doktorgradsarbeid ved industridesignseksjonen etter et virke som praktiker i feltet – noe boken også bærer preg av. Det er et kjent problem at alt henger sammen med alt, men vellykket formidling av kompleksitet krever nok noe mer analytisk stringens.

Introduksjonskapitlet er det ubestridt beste, ikke bare ettersom leseren på dette tidspunktet ennå ikke er gått trett av alle gjentakelsene, men fordi forfatterens prosjekt trer klarest frem i en mer kondensert form. Dette kapitlet anbefales derfor for alle som ønsker en kjapp innføring i feltet.

Genealogi

Kritisk design som begrep er som kjent tett forbundet med Royal College of Art (RCA) i London på sent 1990-tall, og designer-duoen Anthony Dunne og Fiona Raby som myntet begrepet slik det benyttes i dag. Men kritikalitet og design har en mye lengre tradisjon enn dette.

En viktig dimensjon ved denne publikasjonen er nettopp annet kapittels gjennomgang av en slags genealogi, der Malpass spenner vidt; over retninger som blant annet radical design i den italienske tradisjonen, såkalt anti-design, deltakende design, konseptuell design, og representativ design i sin sporing av feltets historikk – der også koblinger mellom kritisk design og kunstens avantgarde nevnes.

Nå vil nok mange utenfor industridesignfeltet bestride denne historiefortellingen, der de vil oppleve at «sine» plutselig inngår, men dette er i grunnen en klar styrke – ettersom tverrfaglig diskusjon av dette feltet er en mangelvare, og slektskap kan være et utmerket sted å starte.

Postfunksjonalisme

Malpass går videre gjennom ulike grep og metoder anvendt innen kritisk design, med utgangspunkt i en rekke ulike eksempler – og dette fungerer fint. Feltets forhold til forskning omtales også så vidt – og åpner for nok en interessant diskusjon som bør tas videre; nemlig hvorvidt kritisk design også kan ses som en form for artistic research.

Kapittel 4 tar opp problematikken knyttet til at kritisk design ofte er blitt lest med utgangspunkt i perspektiver fra kunst og visuell kultur; en naturlig ting gitt at disse feltene har en etablert kritikk (mens design jo ikke har det) – samt at det er stor grad av overlapp mellom konseptuell kunst og kritisk design.

 Malpass oppfordrer til et mer designsentrert fokus for å bedre favne feltet, noe det er vanskelig å være uenig i. Han tyr imidlertid til funksjonsbegrepet i vid forstand som en mulig løsning, men dette fremstår som for lettvint for enhver med litt kjennskap til det for lengst etablerte interdisiplinære feltet designteori som kan tilby langt mer presise verktøy.

Elefant i glassbutikk

I kapittel 5 introduseres de tre begrepene assosiativ design, kritisk design og spekulativ design som undersjangere innen kritisk design. At det er smått forvirrende at en av undersjangerne heter det samme som hovedsjangeren, følger selvsagt av at begrepene ikke er analytiske, men empiriske; altså etablert i feltet av utøvere selv.

Malpass forsøker å si noe om distinksjonene dem i mellom, og i et forsøk på å «pakke ut» hva kritisk designpraksis er for noe, blir ulike eksempler dissekert for å avsløre hvilke virkemidler som er tatt i bruk. Eksemplene overlever dessverre ikke. Prosjektenes eventuelle styrke ligger jo nettopp i det at de er designprosjekter; dvs. både taktile og subtile i sin virkemiddelbruk, og de banaliseres ved å forklares på denne måten. (Her kan en tenke seg at designkritikken etter hvert kanskje kan gjøre en bedre jobb i analysen av slike prosjekter.)

Videre anvendes modeller og illustrasjoner for å visualisere fasettene i feltet (s. 118-119), men for enhver med ståsted nærmere kunsten oppleves denne skjematiske fremstillingen som en vulgarisering – til tross for at ambisjonen er prisverdig. (Her ville det være nyttig om forskningsfeltet kunne ta utgangspunkt i dette materialet og heller utvikle taksonomier basert på analytiske kategorier.)

Join the party

Sjette og siste kapittel er i all hovedsak en oppsummering av boken som helhet, om enn noe upresis, samt en oppfordring til å pushe feltet videre. Med feltet etablert som egen disiplin, er ambisjonen nå å komme dithen at vi kan begynne å kritisere kritisk design.

Malpass uttrykker et eksplisitt ønske om å komme forbi den mest gjengse innvendingen mot kritisk design, nemlig: Er det bare dårlig kunst? Men snarere enn å slutte å stille spørsmålet om denne opake grenseoppgangen hadde jeg tvert i mot ønsket meg en mer informert diskusjon av nettopp dette spørsmålet. Men det fordrer at diskusjonen om kritisk design blir mer interdisiplinær, og at kunsthåndverkere, designere, kunsthistorikere, akademitilknyttede og andre akademikere, inviterte som uinviterte, slutter seg til selskapet. Det kan jo endog kanskje tenkes at en del kunst faktisk er dårlig kritisk design?

Charlotte Bik Bandlien