Kuratoren som alkymist

Tittel: Northern Alchemy

Kunstnere: Hilde Dramstad, Emil Gustafsson, Marie Hepsø, Jorge Manilla, Jan Eric Skevik, Runa Vethal Stølen, Reinhold Ziegler

Kuratert av Camilla Luihn og Anna Talbot

Sted: RAM galleri, Oslo

Periode: 6.september – 7.oktober 2018


«I sin søken etter gull oppdaget alkymistene mange andre ting av større verdi.» Arthur Schopenhauer

Det er sikkert flere enn meg som forbinder ordet alkymi med Paulo Coelhos bestselgende bok Alkymisten: en fabel om å følge sine drømmer. I boken reiser den andalusiske gjetergutten Santiago til Egypts pyramider for å finne en skatt han har sett i en drøm. Han utsettes for farer, han møter snille og mindre snille mennesker på sin vei, og han finner kjærligheten. Til sist finner han skatten han drømte om, men ikke i Egypt, han finner den like ved der han lå da han drømte om den i starten av boken. Hvis vi skal forsøke oss på en tolkning, så gjennomgår Santiago en sjelelig forvandling fra å være en vanlig gjetergutt til å bli en edel mann – han finner seg selv i denne prosessen, en kjerne, noe unikt, en essens. Han vokser, han modnes, han blir opplyst, kanskje kan man si at han blir «frigjort» fra et åndelig mørke.

Alkymi er også en fin metafor for moderne kunstnerisk aktivitet. Særlig egnet er metaforen for smykkekunstnere som rent faktisk jobber med å omforme metaller. Alkymi er jo som kjent kjemiens forløper, der en hovedtese var at man kunne forvandle bly til gull. Bare se for deg alkymisten som står i laboratoriet mens det oser fra reagensrør og brenner i smia. Målet kan være å finne formelen for en livseliksir eller å forvandle vanlige metaller til edle metaller; det handler om å finne materialets essens, for deretter å foredle det gjennom ytre påvirkning. Det er ikke så ulikt kunsthåndverkeren som tar for seg et materiale, som leire, metall eller glass, og foredler det og gir det en «magisk» verdi gjennom kunstnerisk bearbeidelse – eller transformasjon.

«Gull» som ikke glimrer

Ifølge Store Norske Leksikon kan ordet alkymi (fra arabisk al og gresk chymie) bety «kunsten å smelte metaller» eller «svartekunst/ egyptisk kunst» – altså en praktisk og magisk handling på samme tid. For alkymistene var dette både et filosofisk-religiøst og et vitenskapelig prosjekt, å forelde den materielle verden var nært knyttet til både den menneskelige kroppen og den menneskelige psyken. Alkymi er vel så mye en livsanskuelse og en livsvisdom som en vitenskap i moderne forstand. Dette er overførbart til kunstneren i sitt verksted. Både en fysisk og en «åndelig» forvandling finner sted i den kunstneriske prosessen. Man er kanskje på jakt etter det mest enestående kunstverket som kan gi betrakteren en åndelig eller eksistensiell opplevelse.

Det er en tradisjon i kontemporær smykkekunst for å leke med materialenes verdi, særlig med tanke på å bruke materialer uten særskilt økonomisk verdi til å lage banebrytende estetiske og konseptuelle opplevelser. Kunsthistoriker, kurator, kritiker og smykkekunstsamler Jorunn Veiteberg har brukt ordet «oppvinning» om en tendens i kunsthåndverket til å ta i bruk masseproduserte gjenstander og/eller billige materialer, og gjennom kunstnerisk bearbeidelse gi dem nytt liv, og økt verdi. Vi kunne kanskje si at det er et slektskap mellom alkymien og oppvinningen, at det handler om noe av det samme; den prosessen kunstneren styrer materialet gjennom – og som kan foredle nær sagt hva som helst og gjøre det til sterke estetiske og erkjennelsesmessige opplevelser – ligner den alkymisten går inn i for å forvandle bly til gull. Denne prosessen kan igjen rent faktisk føre til at verket får en økonomisk verdi langt over sin «materielle» verdi.

Oppslukende presentasjonsform

Disse tankene gjør jeg meg på vei til Ram galleri på Grünerløkka i Os for å se smykkeutstillingen Northern Alchemy som er kuratert av Camilla Luihn og Anna Talbot. Utstillingen viser arbeider av Hilde Dramstad, Emil Gustafsson, Marie Hepsø, Jorge Manilla, Jan Eric Wold Skevik, Runa Vethal Stølen og Reinhold Ziegler. Flere er kjente navn i smykkekunstfeltet, noen er relativt nye. Ingen overraskende valg, men en fin konstellasjon av kunstnere med tydelige kunstnerskap.

 Installasjonsfoto av utstillingen Nordic Alchemy på RAM galleri. Foto: RAM galleri

Installasjonsfoto av utstillingen Nordic Alchemy på RAM galleri. Foto: RAM galleri

Hovedsakelig blir smykkene vist på en stor, rund sokkel som er dekket av et blått klede, mens en serie halssmykker av Ziegler er plassert alene på en hvit vegg, et verk av Hepsø henger på veggen og et annet i taket med en rund plate bak, også den dekket av blått stoff. Den er nærliggende å tenke at sirkelen er valgt som form for å ikke gi presentasjonen av verkene noen klar begynnelse eller slutt, og kanskje for å peke på alkymien som søken etter noe som både er bestandig, evig og prosessuelt – en syklisk fremfor lineær tidsforståelse. Også fargen blå gir meg assosiasjoner til noe evig, til noe opprinnelig, noe som har eksistert før materien, en essens. Dessverre forsvinner arbeidene i utstillingsdesignet og presentasjonen motvirker dermed den «åpenbaringen» som utstillingen bebuder (fra pressemeldingen: «omdanne mennesket til et opplyst individ» og «higen etter lyset under mørketiden»).

Hel ved

For Jorge Manillas verker (som vises for første gang i Norge utenfor KHiO) betyr det at utsøkte detaljrikdommer, taktilitet og materialenes substans nesten forsvinner. Ved første øyekast ligner de fem verkene tunge, rustne metaller som er brettet sammen i ringer og montert som brosjer. Estetikken i disse arbeidene kan gi assosiasjoner til arbeid i smia. Som mange av Manillas arbeider har de et rått uttrykk, fargenyansene er mørke, nesten sorte. Brosjene, som har titler som Euphoria og Doubt, har gjennomgående to hovedkomponenter; en oval ramme som bærer en abstrakt form inne i seg. Løftes de opp, kjenner man at rammene er laget av en form for brent tre; de er lette og fleksible og har delikate nyanser i overflatene. De abstrakte formene er laget av tang og montert med noen kobberpinner som går gjennom dem. Noen er flate, andre er formet nesten som gummislang

 Jorge Manilla,  Self respect . Foto: Jorge Manilla

Jorge Manilla, Self respect. Foto: Jorge Manilla

Manilla er en svært aktiv kunstner og har hatt en rekke internasjonale utstillinger bare siden han tiltrådte KHiO i fjor som professor – han hadde også en sterkt presentasjon av egne arbeider på skolen for omtrent et år siden – ellers har han ikke vært vist i Norge, noe som i seg selv er grunn nok til å se denne utstillingen. Det ryktes at Innkjøpsfondet for kunsthåndverk allerede har sikret seg et av verkene hans (som av en eller annen grunn holder en svært gunstig pris).

Hvis jeg skulle prøve meg på en profeti, så tror jeg Manillas estetiske prosjekt vil få dype ringvirkninger i den norske smykkekunsten fremover. Han har en tilnærming til smykkekunsten som skiller seg fra den konseptuelle arven fra Sigurd Bronger på den ene siden og en mer ornament-orientert og fargesterk tradisjon som fikk fornyet vitalitet med Anna Talbot og Elise Hatløs legendariske utstilling Ornament is Fine på Galleri Format Oslo i 2012. Manillas prosjekt er etter min oppfatning det sterkeste i denne utstillingen fordi han kobler sammen en rekke følelsesaspekter, som det mørke og dystopiske, det ekstatiske og det lystbetonte, tvil og eufori, og han plasserer seg i en estetisk tradisjon der kunstner søker bakenfor det emosjonelle sløret av behag og komfort for å dra betrakteren inn i en mytisk og irrasjonell verden der noe faktisk står på spill. Alkymien tilhører en slags førrasjonell tid, der materialer, magi, mystikk, kjemi, medisin og pseudo-vitenskap bobler sammen i en euforisk harmoni. En tid før Descartes og Opplysningstidens kalde rasjonelle vitenskap tar kvelertak på det Dionysiske – det irrasjonelle, det pumpende begjær, den ekstatiske kroppen, det mytiske – som Nietzsche mener er kunstens opphav.

Materialitet som tyngdepunkt

Nå er det ikke bare Manilla som engasjerer meg i denne utstillingen. Runa Vethal Stølen viser en spennende utvikling i en serie smykker under tittelen Houses of the Holy – en tittel hentet fra et album av den kjente rockegruppa Led Zeppelin, som også var kjent for å lefle med okkultisme og magi. Emil Gustavsson, en kunstner som har markert seg med et stort repertoar av uttrykk de siste årene, tar her en humoristisk tilnærming til smykker med fem lignende rektangulære anheng som har påskriften LABEL risset inn. Tittelen på disse smykkene er Til det ikke er noe igjen. Smykkene er støpt eller formet i forgjengelige materialer; vokskritt, såpe, kull, mdf og kritt. Koblingen med alkymien som en form for transformativ prosess er tydelig, Gustavsson vender opp ned på alkymistens jakt på det evige, det bestandige og det edle ved å lage smykkene i ubestandige materialer.

 Runa Vethal Stølen, Halssmykke fra serien  House of the holy . Foto: Runa Vethal Stølen

Runa Vethal Stølen, Halssmykke fra serien House of the holy. Foto: Runa Vethal Stølen

 Emil Gustavsson,  Til det ikke er noe igjen . Foto: Emil Gustavsson

Emil Gustavsson, Til det ikke er noe igjen. Foto: Emil Gustavsson

En annen form for alkymistisk prosess ser vi også i arbeidene til Jan Eric Wold Skevik. Disse er armringer i omtrent samme størrelse og bærer samlet tittelen Molten Salt Artefacts series. Tittelen avslører hvilket materiale som er det dominerende her, de er nemlig støpt i havsalt. Som med Gustavssons arbeider er det et forgjengelighetsaspekt her som er interessant. Med Gustavssons såpesmykke for eksempel kan vi se for oss en langsom oppløsningsprosess, mens Skeviks arbeider vil i møte med vann oppløses relativt raskt.

 Jan Eric Wold Skevik, fra  Molten Salt Artefacts series . Foto: Jan Eric Wold Skevik

Jan Eric Wold Skevik, fra Molten Salt Artefacts series. Foto: Jan Eric Wold Skevik

Utstillingens tyngdepunkt er materialiteten. I smykkekunsten har det å utfordre materialene, det å trekke inn materialer som ingen kunne se for seg kunne bli et egnet materiale for et halssmykke, en brosje eller en ring, vært et pågående kollektivt prosjekt siden 1960-tallet. Gummi, plast og funnet materiale erstattet gull og sølv som «gullsmedens» foretrukne materiale. Tyske Stephan Hauser har for eksempel laget smykker med morsmelk, fett fra menneskekropper og sin egen sperm. Sigurd Bronger har laget bæreinstrumenter for gallesten og strutseegg. Det er selvsagt ikke bare hvilket materiale man benytter som er avgjørende, men også hvordan man utnytter det. I Northern Alchemy knyttes flere av arbeidene sammen i en slags fintfølelse for materiale og en evne til å fremme materialets iboende karakter. Det gjelder også Hilde Dramstad sine anheng som blant annet inneholder gips og aske. Formene kan gi assosiasjoner til barokke ornamenter og det er særlig overflatene som henvender seg til meg med sine nyanser og sin taktilitet.

 Hilde Dramstad,  Awakening . Foto: Hilde Dramstad

Hilde Dramstad, Awakening. Foto: Hilde Dramstad

Aske.

Salt.

Såpe.

Tang.

Smak litt på det.

Det er materialer med helt spesielle kvaliteter, men kanskje materialer vi i liten grad forbinder med stor kunst. De er forgjengelige og henvender seg primært til andre sanser enn øynene.

Mot en «rasjonell» estetikk

Av arbeidene som jeg ikke har nevnt så langt er det særlig Reinhold Zieglers The Human Soul Series som griper meg. Han har laget syv anheng som tar utgangspunkt i de syv chakraene i tantrisk yoga. Chakra er energisentre i kroppen og ifølge Store Norske Leksikon er de fordelt slik: «1) rotsenteret, like ved kjønnsorganene, 2) bekkensenteret, 3) navlesenteret, ofte identifisert som solar plexus, 4) hjertesenteret, 5) halssenteret, 6) pannesenteret, ofte omtalt som «kunnskapens øye» eller «det tredje øye» og 7) kronesenteret, «den tusenbladede lotus», øverst i hodet». Ziegler har laget et anheng til hver chakra med ulike farger (som indigo eller grønn) og geometriske former, (sylinder, ball, firkant og så videre). Geometri var forøvrig viktig i alkymien, blant annet finnes det en tanke om en «hellig geometri» av mønstre som utgjør den materielle virkelighetens bestanddeler.

 Reinhold Ziegler, The Human Soul 5 – Throat. Foto: Reinhold Ziegler

Reinhold Ziegler, The Human Soul 5 – Throat. Foto: Reinhold Ziegler

Interessen for å kombinere smykkekunst med mystisk tenkning, eksistensiell filosofi og evigvarende spørsmål rundt den fysiske materien og den guddommelige tidløsheten, er gjennomgående i hele Zieglers kunstnerskap. Konseptuelt kobler han seg til en religiøs-mystisk tenkning, mens han estetisk gjerne jobber med enkle og rene former, en form for minimalisme. Serien står som en interessant utvikling i hans kunstnerskap som ellers har vært mindre sentrert rundt farge, samt at hans sedvanlige meteoritter og metaller er byttet ut med bjerketre. Den er også mer fullendt som kroppsliggjøring av mystisk filosofi enn jeg tidligere har opplevd.

 Reinhold Ziegler,  The Human Soul 1-7 . Foto: Reinhold Ziegler

Reinhold Ziegler, The Human Soul 1-7. Foto: Reinhold Ziegler

Zieglers prosjekt står i krass kontrast til Manilla på den måten at hos Manilla hentes meningen – det mystiske og det gudommelige – ut av materialet, mens hos Ziegler utgår materialet og de estetiske valgene fra meningen. Det som er spesielt interessant med Ziegler er at han tilsynelatende forsøker å formulere en «rasjonell» estetikk rundt temaer som er overskridende irrasjonelle.

God kunst, svak kuratering

Marie Hepsøs arbeider har absolutt sine kvaliteter de også, men i sammenhengen synes jeg de blir overflødige, både estetisk og konseptuelt. Hvis det er en kobling til det kuratoriske konseptet rundt alkymi så er ikke det særlig åpenbart for meg. Utover det er utstillingen gjennomgående god når det gjelder arbeider som vises. Jeg synes også idéen om å bruke alkymi som prisme for å undersøke disse kunstnerskapene fungerer, selv om kuratorene godt kunne jobbet litt mer med det språklige rammeverket slik det kommer til uttrykk i pressemeldingen – formuleringer som: «Den norske vinteren legger et mørkt teppe over landet, men i verksteder og atelierer arbeider alkymistene ufortrødent videre med hammer og sag» opplever jeg som rimelig banale.

 Marie Hepsø,  Hard Soft Membrane . Foto: RAM galleri

Marie Hepsø, Hard Soft Membrane. Foto: RAM galleri

 Marie Hepsø,  Hard Soft Membrane . Foto: RAM galleri

Marie Hepsø, Hard Soft Membrane. Foto: RAM galleri

Det som ikke fungerer er monteringen. Rammen rundt arbeidene forringer mye av opplevelsen. Det er prisverdig at galleriet slipper til eksterne kuratorer (mer av det takk!) og det er flott at erfarne smykkekunstnere som Camilla Luihn og Anna Talbot i utstillingsform deler med publikum av sin kompetanse og kjennskap til smykkekunst og komtemporærer diskusjoner, men det er synd at man kan få inntrykk av at de ikke tar utstillingsformatet på alvor.

Jeg har sett mange smykkeutstillinger etter hvert og det synes å være et uløselig problem at kuratorer (og kunstverk) er ukomfortable i den hvite kuben. Om smykker skal presenteres som gjenstander eller på modell er et uforløst spørsmål. I Northern Alchemy gjør det kanskje ikke noe at smykkene ikke først og fremst presenteres som bærbare gjenstander, men verkene kunne godt blitt mer fremhevet som estetiske og materielle gjenstander. Med alkymien som bakteppe kunne man sett for seg måter å fremheve gjenstandene på som synliggjør en prosessuell tilnærming, kanskje man kunne se for seg visuelle grep i rommet som transformerte selve rommet bort fra en hvit kube (med all den asketiske, blikksentrerte ideologi den innebærer) mot et mer «pseudo-vitenskapelig» laboratorium.

Det er ikke bare kunstneren som må være en alkymist som forvandler hverdagslige erfaringer til opplysning og innsikt, materialitet til åndelighet, det profane til det hellige. Også kuratoren må være alkymist for å forvandle gode kunstverk hver for seg til en glimrende og «opplysende» utstillingsopplevelse for publikum.   

André Gali