Fellesskapets mange former

Tittel: Biennalen for kunsthåndværk & design – Fællesskab

Kunstner: 18 prosjekter av 26 kunstnere

Sted: Nordatlantens Brygge, København

Tid: 18. april – 5. mai 2019

Menneskets historiske utvikling hadde ikke vært mulig uten evnen til å forenes gjennom fortellinger om hvem vi er og hvem vi ønsker å være. Evnen til å lage verktøy har alltid vært avgjørende, men hovedsakelig fordi alt fra en liten familie til et enormt imperium hadde evnen til å samarbeide om bruken av verktøyene. Fellesskap er derfor grunnleggende menneskelig. Begrepet betegner samhørighet, forent gjennom eksempelvis religion, arbeid, interesse, nabolag, opplevelser osv. Dermed er ikke fellesskap bare en fysisk ansamling av mennesker, for i begrepet glimter alle mulige former for samlende tanker, mytologier og historier.

I år viser Københavns Biennale for kunsthåndværk og design 18 utvalgte prosjekter innen møbeldesign, keramikk, smykker, tekstil, farger, glass og cross-over installasjoner. Årets tema er «Fellesskap», og med dette som rammeverk har biennalen valgt ut et bredt spekter av arbeider.

Duften av sorg

Et fellesskap tar utgangspunkt i en samlende kjerne. Desto tettere kjernen ligger oss, desto mer intimt blir også fellesskapet. Ingenting er nærere enn hverdagen, eller Grå hverdag, som er tittelen til Ole Jensens bidrag. Et grått bord dekket med grå keramikk. Den grå hverdagen med dets tilhørende dagdrømmer om hvilke eventyr man skulle utlevd. Likevel, det er en enkel skjønnhet i hverdagens umiskjennelige monotone aktiviteter, og en trygghet i at de aller fleste av oss er medlem av hverdagens grå fellesskap.

Enda tettere, sårere og intenst er sorgen. Sarah Winthers prosjekt Mourning Period viser en ensom kommode i mørkt tre. Her står det en blå krukke, kronet av en hvit boble i tåket glass, ved siden av, det som ligner en osteklokke på marmorstein. Fra taket henger en formasjon av sølvringer. Utstillingskatalogen forteller at glass og steinobjektene inneholder lukten av Winthers avdøde stefar og mormor. Jeg tenker på hvordan lukt utgjør en direkte sanselig opplevelse av et annet menneske, i motsetning til for eksempel et fotografi, som alltid vil medieres gjennom lys og papir. I lukten ivaretar Winther en form for fysisk tilstedeværelse, et sanselig nærvær som kan virke samlende i en sorgperiode. Uttrykket i Winthers verk er sterkt nettopp fordi det balanserer mellom en romantisk melankoli og en beinhard virkelighet.

Kartlegging og en samarbeidsvillig natur

Sorg er ikke bare resultat av personlige tap, men er i stor grad tilstede i den økende ødeleggelser av natur og dyreliv. Flere av biennalens verker kan leses som en utforskning av det antropocene, et begrepet som betegner hvordan menneskelige inngrep i naturen har endret økosystemet og ført til globale miljøendringer. Dog opplever jeg at flere av verkene preges av en optimistisk og løsningsorientert tilnærming til miljøproblematikken.

Sarah Oakman og Maj-Britt Zelmer Olsen utforsker hvordan vi kan endre vårt matforbruk ved å vende fokuset fra kvantitet, mot en helhetlig sanselig opplevelse. Hverdagsceremoni er et bord dekket av ulike glass og keramikkgjenstander. Materialene og objektene som utgjør del av et måltid, er her en aktiv del av en seremoni der metthet oppnås som del av en helhetlig, sanselig opplevelse. Oakman og Zelmer Olsen skaper her et rom til å utforske nye bærekraftige forståelser av måltidet.

Andre tilnærminger til miljøproblematikk kan sees i flere av bidragenes aktive bruk av naturen. For eksempel har Christina Christensen brukt rug og siv som utgangspunkt for sine vever i - uden stråforkorter. Mens Bodil Manz og Jacob Manz har innsamlet leire fra ulike steder i Danmark. På sporet af det danske ler – et råstof  har en utforskende og katalogiserende tilnærming, og verket kartlegger leirens ulike farger, kvaliteter og muligheter til formgivning.

Her vil jeg også fremheve Revl og Krat av Bess Kristoffersen, Pernille Mouritzen og Katrine Borup. De har samlet trestammer, gress, solsikkefrø, siv, mose, jord og mugg, og satt det sammen med menneskeskapte objekter som glass, fotografier og  papir. I utstillingskatalogen beskrives det som et prosjekt hvor kunstnerne åpner opp for naturens virke som en aktiv samarbeidspartner, og inkluderer alt fra planter, dyr og jord, til vind, sol, regn, salt osv. Det er interessant hvordan prosjektet utforsker menneskets og naturens sameksistens, der naturen ikke presenteres som adskilt fra oss, men understrekes som en allerede aktiv del av menneskelig virke.

Fellesskap som sansende kropp

Biennaleverkenes utgangspunkt i fellesskapstematikken skaper naturlignok også verk som utforsker kropp og sanser. Popsicle Index Workshop av Margrethe Odgaard arbeider med sensorisk persepsjon av farge. I workshopen ble deltagerne delt opp i grupper og servert hver sin smak og lukt. Dette har de omsatt til det de mente var en passende farge, og gruppens samlede fargevalg ble utstilt som deres felles sanseopplevelse.

Charlotte Østergaards AweAre tar fellesskapstanken et skritt videre, ved fysisk å binde en gruppe mennesker sammen. I utstillingslokalet er det hengt opp en sammensatt drakt bestående av fire gule, flettede vester. Ved siden av drakten vises en film hvor fire dansere dras ut og inn, frem og tilbake mot hverandres kropper. Materialet, kropp og bevegelse skaper muligheter for å påvirke de andre, men samtidig fysiske begrensinger. I drakten kan man derfor ikke bevege seg som en isolert entitet, men som del av en felles kropp. Her tenker jeg at en god illustrasjon på felleskapet nettopp er en abstrakt kropp, hvor meningsfull bevegelse bare kan muliggjøres gjennom aktivt å lytte og kommunisere.

Inkluderende felleskaper

Biennaleverkenes utforskning av begrepet fellesskap fokuserer i liten grad på den latente muligheten for eksklusjon. I fellesskapets skygge ligger det en utelukket gruppe. Her kan man påpeke at det ikke ble valgt ut verk som tydelig problematiserte begrepets bakside, men biennalen viser et såpas bredt utvalg av verk som utforsker tematikken, dermed opplever jeg ikke dette som en egentlig mangel. I tillegg kan man argumentere for at ved å gå inn i fellesskapets skyggeside, samtidig beveger seg vekk i fra selve begrepet.

Jeg opplever det derimot som en styrke at biennalen utforsker inkluderende fellesskaper, spesifikt i de egenskapene som gjør oss menneskelige. Om det så er gjennom hverdagens måltider, våre felles kropper og relasjon til jordklodens levende natur, eller i sorgen som vi på et tidspunkt i livet alle vil oppleve. I et stadig mer teknologistyrt og individsfokusert samfunn er det avgjørende å utvikle nye fellesskaper som tar utgangspunkt i våre sanser og følelser, samt vår kreativitet og empati. Mennesket har alltid samlet seg rundt de verktøyene vi skaper, om de så faller innenfor kategoriene kunsthåndverk eller design. Biennalens ulike verker er derfor godt i gang med å designe fremtidens fellesskaper.  

Stephanie Serrano Sundby