Brennaktuell Ryggen-triennale

Tittel: Hannah Ryggen Triennale 2019 – Nytt land

Kunstnere: Faig Ahmed, Alghiero E Boetti, Nicola Brandt, Alexandra Kehayoglou, Lise Bjørne Linnert, Ahmed Umar og Hannah Ryggen

Sted: Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondheim

Tid: 2. mai til 25. august 2019


Det tar meg 18 minutter å brodere ordet «ukjent» i oransje tråd på en liten tekstil-lapp. Etter å ha blitt låst inn i det nokså beskjedne rommet som bærer det tunge navnet «Hannah Ryggen-senteret» i Ørland Kulturhus, har jeg satt meg fore å brodere. Det er en del av Lise Bjørne Linnerts verksted til prosjektet Descondocida/Unknown/Ukjent, som har pågått siden 2006. For å minnes de mange tusen kvinnene som har forsvunnet og fortsetter å forsvinne fra den meksikanske Ciudad Juárez – drept på grunn av narkotikakartellenes rivalisering – bes den besøkende brodere et valgfritt navn fra den sjokkerende lange listen, eller bare brodere «ukjent» på sitt eget språk.

Detalj, Lise Bjørne Linnert,  Desconocida/Unknown/Ukjent , 2006 – pågående. Foto: Dag-Arve Forbergskog

Detalj, Lise Bjørne Linnert, Desconocida/Unknown/Ukjent, 2006 – pågående. Foto: Dag-Arve Forbergskog

Det å sitte foran et utvalg av Hannah Ryggens billedvever, i det samme området hvor hun selv satt og vevde, og brodere en liten lapp har en overraskende stor effekt. Du sitter i stillhet, bøyd over en marginal liten lapp og strever, og blir samtidig påminnet om hvilken ekstrem dedikasjon og konsentrasjon som ligger i teppene som omgir deg. Dette er en effektiv start på min opplevelse av Hannah Ryggen Triennale 2019. Det er vanskelig å ta inn over seg mordraten fra Mexico, og det er vanskelig å fatte hvor mye tid det tar å veve. Men når begge innsiktene kommer sammen, peker det rett inn i kjernen av Ryggens ouevre: Det skal så ekstremt mye tid, engasjement, glød og forståelse til for å produsere det Hannah Ryggen har etterlatt seg.

Hannah Ryggen Triennale 2019: Nytt land, Hannah Ryggen-senteret, Ørland. Hannah Ryggen,  Synderinnen , 1926, Alexandra Kehayoglou,  Prayer Rug , 2018 og broderiworkshop I tilknytning til Lise Bjørne Linnerts  Desconocida/Unknown/Ukjent  (2006-). Foto: Dag-Arve Forbergskog

Hannah Ryggen Triennale 2019: Nytt land, Hannah Ryggen-senteret, Ørland. Hannah Ryggen, Synderinnen, 1926, Alexandra Kehayoglou, Prayer Rug, 2018 og broderiworkshop I tilknytning til Lise Bjørne Linnerts Desconocida/Unknown/Ukjent (2006-). Foto: Dag-Arve Forbergskog

Både på Ørland og i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum (NKIM) i Trondheim er Ryggens billedvever satt i dialog med Alexandra Keyhayoglous Prayer Rugs (2018). Som tittelen indikerer, er det snakk om en form for bønnetepper, men de røffe overflatene i håndtuftet ull er ikke ornamentert med de sedvanlige snirklene. De avbilder tapte landskap, naturstrekk med inntørkede elveløp og tørr lav. Den beige og brun-pregete håndtuften står godt til Hannah Ryggens bilder. To billeduttrykk med opptil 90 års aldersforskjell; likestilt og kommuniserende, som om alt var deler av den samme planen.

Alexandra Kehayoglou,  Lago Salitroso , 2019. Håndtuft, ull. Foto: Dag-Arve Forbergskog

Alexandra Kehayoglou, Lago Salitroso, 2019. Håndtuft, ull. Foto: Dag-Arve Forbergskog

Gjennom hele triennalen går begreper som landskap og tilhørighet, smerte og tradisjon. Men slikt kan fort bli generelt. Det er i den håndverksmessige utførelsen, i de små treffende detaljene og det endelige visuelle uttrykket slikt kommer til uttrykk. Å diskutere Ryggens bilder i 2019 med utgangspunkt i håndverksmessige og visjonære kvaliteter føles ørkesløst. På disse områdene danker hun ut det meste fra sin samtid. Men at kreftene bak triennalen denne gangen har løftet inn en såpass solid gruppe som de her har gjort, hjelper til med å klargjøre akkurat hvor inspirerende Ryggen er.

Et blikkfang er Ahmed Umars Thawr, Thawra. 1500 kg støpt keramikk og leirgods med okseblodglasur, komplett med vridde, spisse horn og en så tiltrekkende hard glatthet at det er vanskelig å ikke kjenne etter med hendene, gjør sitt som åpning. Den er Francis Bacon-rå. Ekspressiv, voldsom, et drept stykke abstrakt kunst som likevel er vridd og vitalt. Tittelen peker på hvor like de arabiske ordene for okse (thawr) og revolusjon (thawra) er. Om vi gløtter forbi hornene og ser over på Ryggens billedvev 6. oktober 1942, ser vi i en liten detalj et selvportrett av kunstneren, der hun holder rundt hornene på en av oksene på Ørland, som forlates i en drøm, til fordel for en trygg havn i England. Slike detaljer er denne utstillingen full av.

Hannah Ryggen Triennale 2019: Nytt land, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Faig Ahmed,  Gobustan , 2017 og Ahmed Umar,  Thawr, Thawra  ثور, ثورة ( Ox, revolution ), 2014. Foto: Dag-Arve Forbergskog

Hannah Ryggen Triennale 2019: Nytt land, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Faig Ahmed, Gobustan, 2017 og Ahmed Umar, Thawr, Thawra ثور, ثورة (Ox, revolution), 2014. Foto: Dag-Arve Forbergskog

Å se Ryggens tepper i den lysere første etasjen på Kunstindustrimuseet er dessuten kjærkomment. Den tyngre, mørkere Ryggen-salen, som til vanlig er disse bildenes kontekst, er fylt opp av tre monumentale rosa vegger. På disse er tusenvis av de broderte navnelappene fra Linnerts verkstedsprosjekt montert, nærmest som et modernistisk minnesmerke. Det utmattende arbeidet påminner om et annet kunstprosjekt – nemlig Roberto Bolaños mesterlige tusen siders roman 2666 (2004) – om de samme drepte kvinnene fra Ciudad Juárez.

Lise Bjørne Linnert,  Desconocida/Unknown/Ukjent , 2006 – pågående. Foto: Dag-Arve Forbergskog

Lise Bjørne Linnert, Desconocida/Unknown/Ukjent, 2006 – pågående. Foto: Dag-Arve Forbergskog

I det store og hele er det intensiteten i mange av triennalens bidrag som overbeviser: om at dette er viktig å formidle. Koste hva det koste vil; enten det er enorme mengder tid eller fare for politisk forfølgelse. At Ryggen sendte teppet Etiopia – med Mussolinis avhuggede hode på en stake – til Verdensutstillingen i Paris i 1937 sier litt om hvor rakrygget dette kunstnerskapet stod. Som nevnte Ahmed Umar forteller til ArtScene Trondheim i et intervju tidligere i vår, har det kostet dyrt å stå frem som homofil for familien i Sudan. Det er direkte vondt å høre de namibiske kvinnene i Nicola Brandts tredelte videoverk Indifference (2014) fortelle om den tyske koloniseringens etterspill. Idet man runder hjørnet, ser man Ryggens Blod i gresset (1966) – det eneste av teppene hennes der kjemisk farging er benyttet. At bildet tematiserer USAs bruk av det giftige plantemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen forklarer Ryggens kjemiske valg og plasserer det politiske teppet i et nesten konseptuelt kunstnerisk landskap. Dette er ikke kunst av kreativ mulighet, det er kunst av presserende nødvendighet.

Nicola Brandt,  Indifference , 2014. Trekanals videoinstallasjon. Foto: Nicola Brandt

Nicola Brandt, Indifference, 2014. Trekanals videoinstallasjon. Foto: Nicola Brandt

Utstillingsprogrammet er supplert med relevante foredrag, samtaler og filmvisninger på begge sider av Trondheimsfjorden, noe som understreker hvordan Hannah Ryggen-triennalen i sin tredje tapning ikke bare er blitt et betydelig arrangement, men også et tydelig bevis på at Midt-Norge med sin Ryggen-samling har et nærmest utømmelig reservoar av ypperlig, engasjert kunst. Som Munch-museet har gjort med sine kunstneriske møter har Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Ørland/Bjugn Kunstforening nå etablert en tung tradisjon.

Gustav Svihus Borgersen

Anmeldelsen er produsert i samarbeid med ArtScene Trondheim.