En filosofisk tilnærming til naturen og sansene

Tittel: Mykt, varmt og åndelig

Kunstner: Siv Bugge Vatne

Sted: Skiens kunstforening

Tid: 20. juni – 15. august 2020

Spredt utover gulvet på Skiens Kunstforening finner vi nye og gamle verk i tre, stein og bronse av Siv Bugge Vatne (f. 1975). De er enten hugget, sagd eller støpt. Gulvet, som befinner seg inne i det lokale kultursenteret Ibsenhuset, er på 450 kvadratmeter og ligger 6,5 meter under taket. De bevegelige hvite galleriveggene som kunstforeningen disponerer er stablet vekk bak et hjørne, ikke i bruk. Dermed er det uvisst hvor visningsrommet begynner og kulturhusets foaje slutter. Glidende overganger synes allerede å være en rød tråd.

Modulær gjenbruk av verk

Utstillingen er en del av et pågående prosjekt som heter «Humming», en voksende samling av skulpturdeler som Bugge Vatne setter sammen på forskjellige måter i hver utstilling, som moduler. Hun forklarer at det engelske ordet humming rommer mer enn noe norsk ord kunne finne; fra nynning og ordløs sang, during fra maskiner, summing fra insekter, til og med lyden av det ultimate braket, Big Bang. Her blir den norske tittelen «Varmt, mykt og åndelig» som en slags vei inn til en filosofi om alle tingene og sansene som til sammen gjør opp den menneskelige erfaring.

På lokalets permanente vegger henger det fire sorte blekktegninger, med det snodige tegneredskapet ved siden av – en haug med småstein som er bundet fast med sytråd i en bunte. Den har blitt dyppet i blekk, og dratt over vått papir for å få fram en tjukk og ujevn strek som ligner et dratt punktum. I en tidligere utstilling, «I besittelse av følelser og en fornuftig sjel» fra 2015, hang den samme bunten fra taket. Da het den «Nervøsiteten», som ga klare assosiasjoner til følelsen av å ha en knute i magen. En slik kroppslig dimensjon er like tilstede i verkene i dag som for fem år siden, og mens vi beveger seg gjennom rommet, kommer skulpturene oss i møte på overraskende måter. Om de ikke er plassert i grupper på to eller mer, så står de i forhold til sine omgivelser. Som sådan oppleves utstillingen som en installasjon, da den gjennom betrakterens fysiske deltakelse utløser ulike sanselige situasjoner.

Løfter fram det sanselige

De tre ordene varmt, mykt og åndelig er ikke noe man i utgangspunktet assosierer med kunstnertilværelsen, som ofte preges av ensomme arbeidsforhold, rutinert søknadsskriving, og en prekær økonomi som nok en gang viste seg med koronakrisens plutselige oppdragsfrafall. Det er nok heller ikke de ordene et kunstinteressert publikum ville brukt for å beskrive det gjennomsnittlige galleribesøket. Selv om vi i nyere tid ser en oppblomstring av leken, følsom og sjarmerende kunst, har kunstfeltet fortsatt et stykke å gå hva gjelder tilgjengelighet. Men her lykkes utstillingen. «Varmt, mykt og åndelig» spiller på det nære, intime og sjelelige som noe grunnleggende menneskelig, men også som utfordrer fornuften, idéen og artikuleringen.

Her skal man verken forstå eller forklare – Bugge Vatne inviterer i stedet til å kjenne etter. I stedet for å forsøke å konseptualisere den sanselige erfaringen, omfavner Siv Bugge Vatne en «vaklende oppfatning av oss selv og omverdenen». I utstillingsteksten heter det videre at:

I denne undersøkelsen inviteres huden, hjertet og sjelen inn, ikke bare hodet. I søken etter det ukjente trekkes det linjer til vitenskapen, men kunstneren er, til forskjell fra forskeren, ikke ute etter noe intellektuelt eller begripelig. Her leder det pre-refleksive an – det som den sansende kroppen fanger opp, men som er for flyktig for språket.

Estetiske perskektiver

Materialene i utstillingen er som regel funnede naturobjekter. Her innunder inkluderes tre og stein, men også menneskeskapte objekter som har blitt en så stor del av vår hverdag at vi anser de som vår andre natur, for eksempel en betongbit med steiner som kommer igjen flere steder i utstillingen. Bugge Vatne tar utgangspunkt i disse som like fullverdige kunstobjekter, og gjennom ulike håndverksmetoder er det som om hun prøver å finne tilbake til deres opprinnelige sjel.

Når hun spikker eller sager i tre så er det ikke en voldelig handling, men heller en skånsom nedfiling som til slutt avslører objektets naturlige form eller forsterker dens opprinnelige uttrykk. Dette ser vi for eksempel i en serie verk i furu, Spøkelsesfrø 1-5, der hun fremhever stedene hvor grenene en gang stakk ut av stammen. Eller i To, der hun har fjernet barken på to trestammer hvor deler av treet har fortsatt å vokse etter at det ble kappet. Handlingen avslører det lyse, sunne treverket i kontrast med de mørke, døde delene. Slik står verkene, rett på bakken i det enorme rommet, og bare er seg selv.

«Enhver er i besittelse av sanselig erkjennelse, og den er av stor betydning i hverdagen,» sier den tyske filosofen Gernot Böhme i et foredrag om estetikken som sanselære. Han fortsetter: «(...) som fullkommen er den sanselige erfaringen kunst.»

I Siv Bugge Vatnes arbeider ligger det en særegen empati for naturgjenstandene hun samler og bearbeider i sitt atelier, og for sitt publikum. Sansningen er mer enn et viktig anliggende, det er en metode. Alt fra hvordan materialer og utstyr velges ut, til hvordan verkene blir omdøpt og omorganisert i ulike utstillinger, er resultatet av en sensibilitet som Bugge Vatne har opparbeidet seg i sitt kunstnerskap.

«Varmt, mykt og åndelig» hjelper oss å lokalisere den kroppslige kunnskapen som vi alle besitter i en flytende, eller vaklende, tilværelse som balanseres på det uforklarlige. Den trekker oss ned fra hodet og inn i kroppen igjen, og åpner døren til de magiske dimensjonene som kan oppstå i dynamikken mellom mennesket og omgivelsene. Magien lar seg i grunnen ikke forklare, så den forblir uartikulert med vilje, som en taus kunnskap som finslipes gjennom håndverket.

Tiril Flom