Føde til flyktige tanker

Inne hos KUBE i Ålesund har to store saler og fire mindre rom endret veggfargene til pigmenter en kan kjenne igjen fra keramikkens univers: kobolt, jern, oker og leirgrå. Sammen utgjør de rommene til utstillingen Lyden av leire som viser verk kunstneren Brit Dyrnes har utviklet i løpet av de siste syv årene. 

Spor av følelser

Hvert rom presenteres med en tittel og en introduserende tekst. Skulpturer og objekter installert på lyssatte pidestaller og gulv, noen montert på vegg, blir her komponenter i en større helhet der de kontekstualiseres gjennom tematiske titler. Blant disse er serien Tilstand (2016–), det første som møter meg. 

Tittelen Tilstand viser til det å stå overfor en uhåndterbar situasjon hvor det sårbare, sterke og omskiftelige sammenfaller. Vi kan lese at Dyrnes brukte leiren til å jobbe seg gjennom en vanskelig periode da et nært familiemedlem ble alvorlig syk, og leiren ble en fysisk metafor for denne prosessen.

Tilstand består av skulpturer, installert på lyssatte gullfargede pidestaller i ulik høyde og størrelse. Skulpturene er organiske i formen, og bærer preg av kroppslighet og anatomi. Gjennom en tilsynelatende vakker utside, med noe vulgære og overdådige glasurer, og hul innside, kan enkelte gi assosiasjoner til noe som er i ferd med å visne eller forderve. I andre er håndavtrykkene godt synlige, og jeg synes å skimte spor av følelser i skapelsesprosessen: frustrasjon, balanse, tap av kontroll, overveldelse og kollaps.

Noen av skulpturene viser ulike stadier av den keramiske prosessen, med et uferdig og forhastet uttrykk, eksempelvis klumper av leire der luftboblene er knadd ut for å klargjøres til videre bearbeidelse. Disse presenteres her som selve resultatet, og det kan se ut som om Dyrnes har forlatt arbeidet midt i prosessen. Noe som bringer tankene over til Dyrnes’ handlinger og tilstand under arbeidsprosessen, og ikke minst spørsmålet: Hva forlot hun arbeidet for?

Landskap av leire, lyd og seige bevegelser

Tittelverket Lyden av leire (2022) har en sentral plass i utstillingen, og består blant annet av et lavt podium med fem skulpturer i blåleire og tre bøtter med inntørket leire. Bøttene har tilsynelatende blitt rotet i mens leiren ennå var flytende, og på podiet er det etterlatt spor av armer og bein i bevegelse. Dette er restene fra en performance som fant sted under åpningen av utstillingen. Verket er et tverrfaglig samarbeid mellom Dyrnes, musiker Lena Nymark og danser Rannei Grenne. Fra en høyttaler i taket durer også et lydopptak av noe som kan minne om rasling i ulike materialer, som metall, glass og kvister, og noe flytende i bevegelse. Lyden ligner feltopptak fra et arbeid – urytmisk med et industrielt preg, og setter installasjonen i bevegelse. 

To etasjer ned kan en se videodokumentasjon av performancen. Rannei Grenne befinner seg på podiet, hvor hun bader armene i bøttene med leire. Med seige, flytende bevegelser blir Grenne selv en del av leiren, og leiren, som nå bærer sporene etter denne interaksjonen, blir del av henne. Bak podiet står Lena Nymark og Brit Dyrnes og skaper det tilhørende lydverket. Med dans, lyd og leire som utgangspunkt gir de tre kunstnerne næring både til hverandres uttrykk og til leirens kvaliteter.

Arven Dyrnes’ bærer med seg og etterlater seg

Arv er et nøkkelord i forbindelse med utstillingen og tittel på neste rom, som kontekstualiserer Dyrnes’ produksjon gjennom hele sitt kunstnerliv, fra utdannelsen i Trondheim og frem til i dag.

På en lang, smal hylle langs hele veggen og hengende på veggene rundt har Dyrnes stilt ut råstoff, verktøy og utprøvninger. På gulvet står en kavalett med et stort stykke blåleire og kasser fylt med enda mer rå leire. Installasjonen kan ligne et (nylig ryddet og vasket) atelier. Materialene som er stilt ut i dette rommet, er spor fra tiden da keramikklinjen ved Kunstskolen i Trondheim ble lagt ned på slutten av 1970-tallet. Dette fordi skolen fikk høgskolestatus, og keramikk var et fag som tradisjonelt var underlagt kunst- og håndverksskolene, og ikke kunstakademiene. Rommet blir en påminnelse om nettopp hvordan Dyrnes jobber både konseptuelt og poetisk med utgangspunkt i håndverkstradisjonen, noe som viser seg gjennom hele utstillingen.

Jeg går videre inn i et rom titulert Svev, hvor to skulpturer er montert på hver sin vegg like under taket. Skulpturene er en blanding av porselensleire og andre typer flytende leire. De har organiske former, og ser porøse og knudrete ut i overflaten. På nært hold kan jeg se at noe har brent seg fast i skulpturene. Dette er aske som har svevd rundt i ovnsrommet og festet seg i glasuren under brenneprosessen. Hun har også brukt en paper-clay-teknikk hvor hun har blandet papir inn i leiren, noe som resulterer i porøse og lette skulpturer. I teksten på veggen under tittelen Svev står det at verket manifesterer flyktigheten i et tankesprang.

Mine tanker kravler hen til vedkubbenes reise, som fra et liv i jorden har blitt til aske og siden fanget av skulpturene som en manifestasjon av nettopp dette stadiet av treets forgjengelighet. Og videre, til resten av asken som svevde forbi, og ble fri til å nære nye liv. Det som ikke lar seg manifestere er kanskje det eneste som kan flyte fritt. Slik også flyktigheten i et tankesprang «manifesterer» at ikke alt lar seg tenke.

Naturen som nødvendig forutsetning for levd liv

Knagger av tre er montert side om side på den ene veggen i det blå rommet: Hva bærer jeg med meg? På knaggene, som er utformet av kunstneren Erlend Leirdal, henger det materialer og beholdere med materialer, som sand, leire, never og bark. Etter den intuitive tittelen å tolke er dette viktige elementer i Dyrnes’ liv og kunstneriske virke. Dyrnes er en samler og sanker, og har gjennom livet tatt med seg materialer hun har støtt på underveis, som steiner, never og bark. Kanskje symboliserer knaggene en tidslinje, hvor hver og en bærer erfaringer og holdepunkter i Dyrnes’ liv og virke.

En liten skuffelse inntreffer i det siste rommet. Biblioteket opplever jeg som en slags biografi om – eller en portfolio av – Dyrnes sitt kunstnerskap, satt sammen til en installasjon med dikt, foto og bøker. Diktet, som er skrevet av Cicilie Sand Aspen, handler om forgjengelighet og hvordan naturen som forfaller nærer nytt liv. Det kontekstualiserer godt både utstillingen, keramikk som materiale og metode, og fortellingen om et levd kunstnerliv. Derimot blir bøkene som står utstilt for at publikum kan bla i, og informasjonen på veggen, etter min mening begrensende både for opplevelsen av utstillingen og det konseptuelle aspektet som ligger i Dyrnes’ kunstnerskap. Paradoksalt nok stenger det for egne og frie tolkninger av disse verkene, som utgjør det som ellers er en gjennomført presentasjon av et sentralt, eksperimentelt og dynamisk kunstnerskap.