Papirets mange sider

Tittel: Papirkunst

Kunstnere: Anne Kari Amstein, Rebecca Angelica Nordbø, Ann Iren Buan, Marie Buskov, Sissel Fredriksen, Gabrialla Göransson, Lars Morell, Randi Nygård, Ørnulf Opdahl og Kåre Tveter.

Sted: Telemarksgalleriet, Notodden

Periode:  2. juni til 23. september 2018


 Inngangen til utstillingen Papirkunst, med Ann Iren Buans  A pull of the sun  i midten. Foto: Susanne Grina Lange, NIA

Inngangen til utstillingen Papirkunst, med Ann Iren Buans A pull of the sun i midten. Foto: Susanne Grina Lange, NIA

Et papirark har to sider. Men papirets verden har mange flere fasetter. I sommerens utstilling på Telemarksgalleriet vises et kresent utvalg av papirets uendelige muligheter.

Papiret er fundamentalt, det er grunnleggende. Papirer kan endre historien eller bekrefte at et ekteskap er inngått. Papir er også noe som slenger på gaten, noe man pusser nesen med eller noterer på. Papiret er alle steder i vår verden, i kunsten, i pressen, i industrien og i hjemmet. Papiret har også satt sitt preg på den norske industrien. Fra 1875 til 1972, i nesten hundre år, var det papirproduksjon på Notodden. Nå har utstillingen Papirkunst inntatt hallen i det gamle tresliperiet, mens en historisk fotoutstilling er satt opp på utsiden.

 Ann Iren Buan,  A pull of the sun.  Installasjon. Tørrpastel, pigment, papir, skinnstropp, PVA-lim. Foto: Susanne Grina Lange, NIA

Ann Iren Buan, A pull of the sun. Installasjon. Tørrpastel, pigment, papir, skinnstropp, PVA-lim. Foto: Susanne Grina Lange, NIA

Noe av det som umiddelbart blir tydelig når man trer inn i den kjølige industrihallen, er at her har det blitt lagt vekt på å vise et kresent utvalg fra papirets mange kunstneriske muligheter. En utdyping av papirets skjørhet og kraft, fra det glansede papiret til bokbindingens strenge former.

Tar rommet

Det første som møter betrakteren er Ann Iren Buans installasjon A pull of the sun and the moon. Et stort, hengende papirflak, stort nok til å kunne være et nikk til den industrielle fortiden med papirproduksjon, men bearbeidet til det ugjenkjennelige med sammensetting av flere lag, gjennomfarging og kraftig bearbeiding av overflaten. Den dype blåfargen og den oppreiste formen minner umiddelbart om en bølge som strekker seg oppover mot taket, som om papiret har frigjort seg fra den flate tilstanden og begynt å leve sitt eget liv.

 Gabriella Göransson,  Akvarell.  Installasjon. Håndlaget papir av tekstil, akvarell. Foto: Susanne Grina Lange, NIA

Gabriella Göransson, Akvarell. Installasjon. Håndlaget papir av tekstil, akvarell. Foto: Susanne Grina Lange, NIA

Den andre siden av hallen er dominert av en installasjon som kanskje i enda større grad viser papirets villskap og muligheter. Dette er papir frigjort fra selve ideen om hva papir skal være. Gabriella Göranssons Akvarell fyller ut mesteparten av gulvrommet mellom de fire innerste søylene i industrihallen, velter utover gulvet, krever plass, tar rommet. Den er som en naturkraft, organisk, voksende, strekker seg oppover, nedover og utover, og kan gjerne ses på som noe hentet fra naturen, eller bare rett og slett en manifestering av papirets kraft og muligheter. 

 Gabriella Göransson,  Akvarell.  Detalj. Foto: Susanne Grina Lange, NIA

Gabriella Göransson, Akvarell. Detalj. Foto: Susanne Grina Lange, NIA

Dette blir enda tydeligere når man ser på Göranssons andre verk, en miniatyr av den større installasjonen, med det samme linpapiret, akvarellfargen og sømmen, bare at denne er «fanget» av metall på fire sider og hengt på veggen. Papir som er sluppet løs – og papir som er fanget.

Strengt

Der Göranssons Akvarell nærmest invaderer rommet, er de syv skulpturene til Rebecca Angelica Nordbø, med kunstnernavnet rebeliCa angeCCa en slående kontrast. Bruk av bokbinderteknikker, med ulike sømteknikker og tungt foldet og sydd papir, gir assosiasjoner til både bøker, historie og tungindustri.

 rebeliCa angeCCa,  Vibrasjoner . Pamflettsydd Somersetpapir.

rebeliCa angeCCa, Vibrasjoner. Pamflettsydd Somersetpapir.

Her har de strenge industrielle formene, som gir assosiasjoner til turbiner, bolter og nav, harde elementer laget for å motstå sterke påkjenninger, på vellykket vis blitt til gjennom møysommelig og nøyaktig sammenføyning av små stykker med papir. Selve ordet «papir» vekker ofte assosiasjoner til noe skjørt og ubestandig, noe tynt og gjennomskinnelig. Flere av verkene i denne utstillingen utfordrer det synet og byr derfor på spennende kontraster.

Tradisjonelt

Ikke det at det skjøre ikke er til stede. Papirkunst omfatter også mer tradisjonell bruk av mediet, som for eksempel seks av lysmesteren Kåre Tveters drømmeaktige landskaper. Noen skaper rom og skulpturelle former med papiret, mens andre, som Tveter, skaper rom som strekker seg fra det flate, hvite arket og innover til nye rom. Sånn kan papiret også brukes, og det er føles godt å bli minnet på, midt i det voldsomme, det industrielle og det invaderende.

 Lars Morell,  Blekk på papir . UV herdet print på aluminium. Foto: Susanne Grina Lange, NIA

Lars Morell, Blekk på papir. UV herdet print på aluminium. Foto: Susanne Grina Lange, NIA

En ting som er gjennomgående i utstillingen Papirkunst er et tilsynelatende ønske om å utfordre papirets skjørhet. Ingen av utstillerne strekker dette så langt som Lars Morell. Hans papir, avbildet som bleknede plakater med nostalgiske tema, er på avstand slitte og lasete med hull og rifter. Men mediet han har brukt til sine Blekk på papir er et av de mest bestandige materialene, UV-herdet print på aluminium. På denne måten blir det for betrakteren en lek med ideen om papiret, det skjøre og slitte, nesten på vei til å forsvinne – men likevel fanget for evigheten i hardt bestandig metall.

Glanset

Papir er oppstykket, det er skjørt, kraftfullt, sart, voldsomt og invaderende. Men i vår verden har papiret også i stor grad vært, i hvert fall før internettet tok over, glanset og med stor påvirkningskraft. I en av to små glassbokser på veggen stirrer kjendis Jenny Skavlan, i gråglanset smilende versjon, ned mot oss. Men her er bildet oppstykket – for det finnes noe under den glansede overflaten. Randi Nygaard har åpnet det opp for oss, og vist innsiden som et kokende kaos, der mindre og mindre fragmenter, luker inn til nye former og farger åpner seg innover og innover for oss, uten at vi på noen måte skimter bunnen. Og det som til vanlig er flatt og adskilt, kommer plutselig sammen og danner et helt nytt bilde og nye sammenhenger. Kunstneren får oss til å se ting som ikke ellers ville vært synlige.

 Randi Nygaard,  Plaza og Allt om trädgård . Collage, tidsskrift. Foto: Susanne Grina Lange, NIA

Randi Nygaard, Plaza og Allt om trädgård. Collage, tidsskrift. Foto: Susanne Grina Lange, NIA

Dette gjelder også Sissel Fredriksen. Her får vi selve historien, i dette tilfellet «avissider» med spalter av gråskravert «tekst» og bilder. Fra et område i nærheten, områder vi alle har sett, men sannsynligvis ikke lagt merke til. Det stillferdige og det lavmælte, alt annet enn voldsomme landskap og høye topper. Men dette er også natur, en fortelling som ikke er ferdig. Naturen er der uansett, om aldri så lavmælt. Den finnes der, i nærheten, og er der selv om vi ikke tar bilde av den og den aldri kommer i avisene. Her er det veldig lille og beskjedne brettet ut i stort format, omhyggelig tegnet og skravert, og får derfor den plassen det ellers ikke ville ha fått.

 Sissel Fredriksen,  En historie fra et område i nærheten . Tegning.

Sissel Fredriksen, En historie fra et område i nærheten. Tegning.

 Sissel Fredriksen,  En historie fra et område i nærheten . Tegning.

Sissel Fredriksen, En historie fra et område i nærheten. Tegning.

Papirets muligheter og betydning er alt for mange til å kunne illustreres i én utstilling. Papirkunst gjør likevel en god jobb med å invitere betrakteren med på en rundreise i denne verdenen. Ikke minst er omgivelsene, historien til stedet og variasjonen i utstillingen med på å gjøre dette til en attraktiv opplevelse som bør treffe bredt.

Christine Nevervik