Den gale pottemakeren

Den britiske kunstneren Grayson Perry begynte å kle seg i dameklær i tenårene. Som tyveåring tok han kveldskurs i keramikk. Selv mener han det siste var mest provoserende. 

Tekst av Kristin Valla / Foto av Paul Struart, Jack Hobhouse, Grayson Perry og Victoria Miro, London.

– Seksuell overskridelse er nærmest forventet av deg i kunstmiljøet. Kunsthåndverk, derimot, var forferdelig umoderne da jeg gikk ut fra skolen. Faktisk husker jeg at en av lærerne mine sa at kunsthåndverket var dødt. Det var på den tiden maleriet var blitt populært igjen, med Baselitz, Schnabel og Kiefer, alle disse macho-malerne. Jeg likte å lage små, skjøre ting med hendene. Den første halvdelen av karrieren min følte jeg at jeg svømte motstrøms. Samtidig likte jeg at de tingene jeg laget gjorde folk ukomfortable.

Grayson Perry har slått seg ned i en sofa i kjelleren på ARoS kunstmuseum i Århus i Danmark, hvor utstillingen Hold your beliefs lightly – hans første i Danmark – åpner om noen få dager. Tidligere på dagen har Perry selv vist pressen rundt i utstillingen og dosert med en god porsjon humor rundt egne arbeider. Han har på seg «manneuniformen» sin denne formiddagen: blå chinos, joggesko, T-skjorte og rød tømmerhoggerskjorte. Kvelden før har han drukket champagne under Olafur Eliassons regnbue-diorama som sitt alter ego Claire, kledd i kjole. Grayson Perry var tidlig i tenårene da han først begynte å kle seg i dameklær.

– Når du som tolvåring får en veldig sterkt trang til å gå ned hovedgaten i hjembyen din kledd som din egen mor, da gjør det noe med deg. Min største frykt var å bli sett og lagt merke til. Jeg lærte tidlig at det ikke er så farlig å være ukul. Du dør faktisk ikke av det. Jeg tror hva det å være transvestitt har betydd for meg som kunstner, er at jeg ikke er opptatt av å være kul, sier han.

Folkelige formater

Paradoksalt nok er Grayson Perry noe av det kuleste britisk kunstverden har å by på. Han er en av få kunsthåndverkere i verden som blir stoppet av tilfeldige mennesker på gaten med forespørsel om bilde og autograf. Det er særlig tv-seriene hans, hvor han utforsker ulike sider ved klasse og kjønnsroller i det britiske samfunnet, som har gjort ham til en av hjemlandets mest folkekjære kjendiser. Men det hjelper nok også at de formatene Perry foretrekker som kunstner, er ganske folkelige. Vaser. Veggtepper. Sånne ting som folk har hjemme.

– Den første halvdelen av karrieren min lagde jeg nesten bare vaser. Vaser og tallerkener. Jeg lærte meg å lage keramikk på kveldskurs, og jeg var ikke spesielt flink. Jeg gikk på kunstskole, men jeg hadde ingen tekniske ferdigheter. Denne vasen her, for eksempel, er et veldig tidlig arbeid, sier han og peker.

– Den er fra 1986. Jeg begynte å lage keramikk tre år tidligere.

Rommet vi står i er i sin helhet viet vaser. Et slikt rom må være med i enhver Grayson Perry-utstilling, forklarer han, for det er dette formatet han har jobbet mest med i karrieren.

– Men det er vanskelig å få folk til å låne ut vasene, for de er skjøre og vanskelige å transportere. Dessuten er eierne som regel veldig glad i dem.

Han peker på en vase av nyere dato, laget i 1992. Ved første øyekast ser den ut som en helt vanlig vase. Ved nærmere ettersyn er det skrevet «arsehole» over bildet av en vakker rose.

– Her begynte jeg å bli ganske god, sier Perry.

– Hva var det som gjorde at du ble interessert i keramikk?

– Vel, det ble alltid betraktet som en annenrangs ting å drive med, og det har nok også vært mye av motivasjonen min for å interessere meg for temaer som klasse og smak. Men det er kanskje aller mest fordi det var noe som primært ble laget av håndverkere fremfor kunstnere. Dessuten er keramikk veldig feminint, noe som også gjør at det er blitt sett ned på i kunstfeltet. Det gjorde det veldig spennende i mine øyne. Alt kunstverdenen så ned på, var spennende! Dette er ikke ironiske vaser. Det er ordentlige vaser. Det gjorde kunstverdenen brydd.

Da Perry ble tildelt Turner-prisen i 2003, sa han at «det var på tide at en keramiker i drag fikk prisen». Men han er opptatt av å presisere at han ikke egentlig ser på seg selv som kunsthåndverker.

– Jeg er ikke interessert i å være innovativ. Jeg tenker at det er noe keramikere prøver på. Jeg er en kunstner som tilfeldigvis jobber med keramikk. Det er noe annet.

– Hvordan er det annerledes?

– Akkurat som de fleste kunstnere ikke er spesielt gode håndverkere, er de fleste håndverkere ikke veldig gode kunstnere. Hovedproblemet til kunsthåndverkere er kanskje at de kaller seg kunsthåndverkere. Kunst handler om ideer, mens kunsthåndverk handler veldig mye om hvordan ting er laget. Hvis noen spør meg på en fest hva jeg gjør, svarer jeg at jeg er kunstner. En keramiker vil si at han lager keramikk. Det er veldig begrensende.

– Likevel jobber du mye med tradisjonelle kunsthåndverkformater som vaser og veggtepper?

– Ja, fordi jeg ikke behøver å skape en ny estetikk rundt dette. Den er der allerede. I stedet forsøker jeg å bruke dette som et utgangspunkt for å diskutere moderne temaer. Det gjør også at folk ikke trenger å anstrenge seg for å forstå hva som er vakkert med disse arbeidene. De behøver bare å tenke på hvorfor de ikke ligner på historiske vaser, sier Perry og legger til:

– Jeg tror folk gjerne kommer inn i et galleri og tenker: Hva i alle dager er dette? De tingene jeg lager, derimot, er velkjente. Publikum kommer inn og tenker: Det der er en vase. Så kan de slappe av. 

Bamse som bestevenn

En gjennomgangsfigur i Grayson Perrys arbeider er teddybjørnen hans, Alan Measles. Han fikk den av foreldrene da han var liten, så liten at han ikke kan huske en tid i livet da Alan Measles ikke var der. I utstillingen på ARoS dukker bamsen opp i veggtepper, skulpturer og på toppen av en svær koffert fra Louis Vuitton. Nærmest som en gudelignende, mytisk skikkelse.

– Bamsen min var en veldig viktig og stor del av barndommen min, sier han.

– Familien min var ganske dysfunksjonell, og jeg hadde et veldig organisert fantasiliv som var bygget opp rundt Alan Measles. Alle lekene mine handlet om ham og den verdenen jeg skapte for ham. Jeg tror det er en nokså vanlig måte for barn å trøste seg selv på og å forsøke å skape en slags orden i alt kaoset. 

Grayson Perrys far forlot familien da sønnen var syv år. Etter en stund flyttet en ny mann inn som ble Perrys stefar, og som Perry hadde et problematisk forhold til. For ham representerte stefaren én type maskulinitet, bamsen en annen.

– Vi har alle et bilde i hodet av hva det vil si å være noe, for eksempel det å være mann. Ofte handler utfordringene i livene våre om hvordan vi lever opp til dette bildet. For meg representerte Alan Measles en perfekt, positiv mannlig rollemodell. På den tiden var jeg i konstant krig mot foreldrene mine, og i fantasiverdenen min kjempet Alan Measles hele tiden mot tyskerne, som selvsagt var en metafor for stefaren min.

I 2011 kuraterte Greyson Perry utstillingen The Tomb of the Unknown Craftsman på British Museum, hvor han sammenstilte sine egne arbeider med et håndplukket utvalg fra museets egen samling. Utstillingen var en hyllest til håndverket, siden mange av objektene Perry valgte ut var laget av ukjente mennesker. I forbindelse med utstillingen reise han på en pilegrimsferd gjennom Europa på sin egen spesiallagde Kenilworth AM1-motorsykkel, med Alan Measles sittende bakpå. Motorsykkelen står nå utstilt i et eget rom på ARoS sammen med Perrys motorsykkeldrakt. Forrest på sykkelen er en sølvavstøpning av Alan Measles, som en gallionsfigur. Bakerst sitter bamsen selv i et spesialbygd lite hus.

– Og mellom alt dette ligger store mengder terapi, sier Perry og måler størrelsen på terapien med hendene slik andre mennesker illustrerer størrelsen på en fisk.

– Men det er ikke den virkelige Alan Measles som sitter bakpå her, skynder han seg å si. – Det er stuntmannen hans. Alan liker nemlig ikke å reise, og han liker i hvert fall ikke å sitte i et museum over lang tid. Folk sender meg hele tiden bamser som kan være stand-in for ham.

Da en av direktørene ved British Museum spurte Grayson Perry hvorfor han ikke ville stille ut bamsen, kom det frem at Perry ikke stoler på noen når det gjelder hans høyt elskede teddybjørn. Selv ikke et av verdens mest innbruddsikre muser.

– Da jeg var liten, var jeg alltid Alan Measles sikkerhetsvakt. Så viktig var han for meg, forklarer Perry meg.

– Hvor har du ham nå?

– Han sitter på en trone på skrivebordet mitt i atelieret.

– Og hvordan er formen hans?

– Ganske sørgelig. Han er en femti år gammel teddybjørn. Du kan jo tenke deg.

Vever på datamaskin

Det er fortsatt bare Alan Measles og Grayson Perry «alene på rommet» i Perrys studio i et gammelt butikklokale i utkanten av Øst-London. Til tross for at en av Perrys vaser i dag kan gå for rundt en million norske kroner på auksjon, har han ikke et stort apparat av assistenter.

– Jeg ville elsket å ha masse folk rundt meg, problemet er at jeg ikke ville visst hva jeg skulle bedt dem om å gjøre. Jeg bruker assistenter når jeg for eksempel vever et veggteppe eller bygger et hus. Da får jeg håndverkere til å hjelpe meg med produksjonen. Når det gjelder å tegne og lage skulpturer, velge farger og uttrykk, derimot, så må jeg ha fullstendig kontroll over hver minste lille detalj.

– Du gjør alt dette alene i studioet?

– Ja. Det vil si, jeg har en venn som leier litt plass i studioet mitt, så det hender jeg ber ham om å hjelpe meg med å løfte ting. Noen av krukkene er veldig tunge.

Perry understreker igjen at han ikke er noen typisk keramiker. I motsetning til det som er vanlig, gjør han mesteparten av arbeidet før han setter ting i ovnen.

– Det utgjør selvsagt en stor risiko, for ovnen er et lunefullt redskap. Den kan virkelig gi deg en på trynet. Sånn sett er keramikk en av de mest nådeløse måtene å arbeide på. Jeg kan jobbe med en krukke i en måned, og så sprekker den i ovnen. Men etter å ha gjort dette i 35 år er jeg heldigvis blitt litt flinkere. Likevel er jeg fortsatt redd hver gang jeg åpner ovnen. Noen keramikere kaller disse uhellene «ildens gave». For meg er de mest som sokkene du får av tanten din til jul. Du vil ikke egentlig ha den gaven, sier han.

– Har teknologi endret måten du jobber på?

– Å ja, enormt. Teppene, for eksempel, lager jeg på en datastyrt vev slik at jeg kan designe selv de største arbeidene på én dag. Jeg bruker et digitalt tegnebrett, som er en åpenbaring for meg. Det er praktisk vanskelig å tegne noe som er femten meter langt. Det er egentlig et mareritt. På en datamaskin kan du blåse opp en liten del av det eller redusere det til et frimerke. Det er genialt. Du kan forandre på ting hele tiden. Gjør du en feil, trykker du på en knapp, så forsvinner den.

Merkevarenes invasjon

I et av rommene på ARoS henger Grayson Perrys foreløpig største arbeid, The Walthamstow Tapestry, som er inspirert av det berømte Bayeux-teppet fra 1070-årene. Perrys teppe er femten meter langt og vevd på en elektronisk vev i Ghent i Belgia. Også her er invasjon temaet, men på en litt annen måte.

– Der hvor Bayeux-teppet handlet om normannernes invasjon av England, handler dette om merkevarenes invasjon i hodene våre. Hver eneste lille ting i dette teppet representerer et merke. Jeg tenkte nesten på det som en av disse presseveggene man blir fotografert foran på vei inn til et arrangement.

Verket ble laget til en boklansering hvor det var en «veldig stor vegg». Perry tenkte det var like greit å dekke veggen. I ettertid har han laget flere veggtepper, men ingen på denne størrelsen.

– Et av favorittuttrykkene mine er at hvis du skal lykkes økonomisk som kunstner, må du klare å få arbeidene dine inn i en heis i en boligblokk i New York. Første gang jeg så dette arbeidet hjemme hos noen, var hos arkitekten Norman Foster. Kona hans kjøpte den første utgaven av teppet og inviterte meg til å komme og se på det i huset deres utenfor Genève. Der hang det i garasjen!

Grayson Perry ler.

– Selv ikke Norman Foster, arkitekten bak noen av verdens største bygninger, hadde en vegg som var stor nok til dette teppet.

Han slår oppgitt ut med hendene.

– Jeg har aldri laget noe så svært igjen.