Heksas mange ansikter – vold, værmagi og felleskap

Tittel: Heksejagt

Kunstnere: Pia Arke, La Vaughn Belle, Anna Betbeze, Louise Bourgeois, Youmna Chlala, Keviselie (Hans Ragnar Mathisen), Sidsel Meineche Hansen and Reba Maybury, Virginia Lee Montgomery, Sandra Mujinga, Rasmus Myrup, New Noveta, Carol Rama, Máret Ánne Sara, Aviva Silverman, Angela Su, Carmen Winant og Cecilia Vicuña

Sted: Kunsthal Charlottenborg, København

Tid: 7. november 2020 – 17. januar 2021

Det er nok få som kan tenke seg noe verre enn å bli brent levende, likevel var dette en vanlig straff under de historiske hekseprosessene. Virkelighetens heksehistorier er forferdelige og omhandler statsstyrt og systematisk forfølgelse, tortur og drap av ekstremt mange mennesker. Utstillingen Heksejagt på Kunsthal Charlottenborg i København, tar tak i noen av historiens mørkeste sider og utforsker hekseforfølgelsene, samtidige som den også trekker paralleller til vår egen tid.

Utstillingen utgjør dermed et revisjonistisk, men også et aktualiserende feministisk arbeid for her å ta tak i de faktiske forholdene rundt den nordiske heksejakten, samt prosessenes relasjon til systematisert vold og forfølgelse av spesielt kvinner, men også menn, urfolk, LGBTQ+ mennesker, minoriteter, syke og fattige. Med andre ord, alle som falt utenfor samfunnets snevre mal.

Utstilling har samlet et stort antall verker som alle behandler ulike perspektiver rundt heksejakten, både samtidige verk, med også historisk materiale som lovbøker, kobberstikk og raderinger. Utstillingen knytter dermed de historiske sammenhengene til mer samtidige problematikker, noe som blant annet blir kontekstualisert av en omfattende utstillingspublikasjon, som inngår i et flerårig forskningsprosjekt omkring hekseprosessene i det 16. og 18. århundre i Danmark, Norge og Sverige. Utstillingen er også laget i samarbeid med Danmarks første museum for heksejakt i Ribe HEX! Museum of Witch Hunt.

Noen av de første verkene jeg vil trekke frem er Anna Betbezes Island (2014), Heatwave (2014) og Eden (2014). Alle tre er ulltepper som har blitt behandlet med syrefarger, vann og ild. Betbeze har plassert glødende trestammer og brennende kull på Flokati-tepper, som deretter har blitt dynket vann, før fargene har fått trekke inn i ulla. Verkene får meg til å føle at jeg står ovenfor noe dyrisk, noe uregjerlig og vilt. Som om teppene er hentet fra en annen tid eller et annet sted, hvor menneskelignende vesener, natur og urkrefter lever i kaotisk harmoni. De har unektelig noe kroppslig over seg, som sammen med elementenes ulike arrdannelser, skaper et ekko av vold og kamp.

Jeg tenker at Betbezes verker hinter om noe magisk eller overnaturlig og jeg får assosiasjoner til heksas mytiske relasjon med det såkalte dyret eller djevelen. Samtidig som de også får meg til å tenke på torturen som de anklagede for hekseri ble utsatt for, og derfor opplever jeg at verkene bærer med seg en forvridd forening av vold og magi.

Et annet voldstematiserende verk er Sandra Mujingas Ghosting (2019), som viser en rød, krumrygget figur, eller en ansamling av sammensydde telt som reiser seg opp mot taket. Jeg ser for meg at teltene plutselig ble bevisste på sin egen eksistens, gikk sammen og begynte å vokse, og nå prøver de å forlate bygget. Verket består av myk PVC-plast, denimmaling og metallstenger. Beveger man seg nærmere og inn under verket, kan man se ujevnheter i rødfargen, som om menneskelige, voldsomme hender har trykket farge utover overflaten og man får en fornemmelse av at man står ovenfor flytende og koagulerende blod.

Verkteksten beskriver hvordan Mujinga arbeider med erindringens politikk og hvordan rasevold ofte ender med å bli skrevet ut av historien, for dermed å hjemsøke samtiden som traumer. Dette kan sees i sammenheng med et annet av Mujingas utstilte verker, nemlig videoinstallasjonen Amnesia? Amnesia? (2019) som også behandler en form for hjemsøkelser, men mer spesifikt i form av hukommelsens og minnets fragmentering. Begge verker arbeider med erindring og innenfor denne konteksten fremstår Ghosting som et blodrødt minnesmerke over historiens grusomheter.

Verket arbeider innenfor et etterlengtet, men også et så smått påbegynt oppgjør med rasistiske strukturer. Eksempelvis gjennom bevegelser som Black Lives Matter, men også gjennom protester mot statuer og høytider som har feiret historiens voldssystemer. Som eksempelvis Rhodes Must Fall hvor man fjernet statuen av kolonialisten Cecil Rhodes på Cape Town Universitet, eller oppropet for permanent å endre Columbus day til Indigenous Peoples´ Day.

Jeg tenker derfor at Ghosting undersøker hva det er vi minnes, samtidig som den også utgjør sitt helt eget monument over den strukturelle rasismen og voldens glemte fortellinger. Relasjonen mellom hekseprosessene, forfølgelsen og undertrykkelse tematiseres også gjennom andre verker i utstillingen, eksempelvis Pia Arkes Arctic Hysteria (1996) og Le Vaughn Belles videoinstallasjon strange gods before thee (2020) som tematiserer hvordan forfølgelsen av hekser også var en implementert del av koloniseringen.

Youmna Chlala verk She Holds the Wind in a Bag that is Her Power (2020) tar også opp forfølgelse i relasjon til urfolk, spesifikt det samiske. Verket består av blåfarget lin og gran og viser en skulpturell pose med håndtak som spriker i hver sin retning. Den kurvete formen ser ut til å sveve opp mot utstillingstaket. I verkteksten kan man lese hvordan man i 1600-tallets Finnmark tenke at stormer kunne manes frem av norske hekser eller samiske trollmenn. Spesifikt ved å binde knuter altså knyte og løsne knuter, kunne hekser skape ødeleggende vinder eller værmagi.

Jeg tenker at verket vise til hvordan man oppfattet heksa som en kvinnelig karakter og hvordan trolldom ble sett i sammenheng med datidens tradisjonelle feminine praksiser, nettopp tekstil og håndverk, men også urfolkspraksiser som det samiske duodji. I tillegg skriver verkteksten at magi ofte ble utført ved bruk av hverdagslige beholdere som kopper, krukker og poser. Kanskje dette nettopp er bakgrunnen for en av heksas klassiske attributter, nemlig kjelen.

She Holds the Wind in a Bag that is Her Power får meg til å tenke på Ursula K. Le Guins Bæreposeteorien om fiksjon (1986), hvor hun forteller hvordan menneskets historie har blitt knyttet til våpenets utvikling, fordi våpenet og helten skapte grunnlag for den gode fortellingen. Derfor vil hun fremheve bæreposens betydning, et redskap som ofte blir glemt på bakgrunn av mangel på dramatikk, men som har vært helt avgjørende for mennesket, i alt fra sanking av mat til å ta vare på andre mennesker og dyr. Bæreposeteori om fiksjon får meg til å tenke på verket som en type mykt monument, som ved å forene posen, håndverk og tekstil fremstår som en ny form for øko-feministisk minnesmerke.  

Værmagi kan relateres til flere verk i utstillingen. Blant annet en radering av Melchior Küsel (1607 – 1640) hvor vi ser en naken eldre kvinne, med stor krokete nese, lange hengende bryster og bustete uregjerlig hår. Hun står oppe på en klippe og peker en blåsebelg mot truende skyer, hun blåser været opp til storm. Raderingen sier noe om et etablert bilde av heksa som en eldre kvinnelig outsider, som levde i samspill med naturen, og ble oppfattet som en trussel for samfunnet. Her kan man også trekke tråder til Virginia Lee Montgomerys videoverk Water Witching (2018) og Headstone II (2020) som undersøker hekseprosessene i relasjon til samtidige spørsmål rundt klimakrisen, kjønnsproblematikk og aktivisme. Jeg tenker at relasjonen mellom værmagi, kvinner og urfolk som man kan se i disse tre verkene, kan sees i lys av den Vestlige opplysningstidens ideer om et dikotomibasert verdensbilde, som skapte et skille mellom natur og kultur. Et skille man i dag nødvendigvis må ta et oppgjør med for å kunne bremse en katastrofal klimakrise.

Et siste verk jeg vil trekke frem er Rasmus Myrup Salon des Refusés (2020). Selv om heksa gjerne ble sett på som en outsider, så var hen på sitt sterkeste i sitt coven, eller i Myrups narrativ, i sitt queer outsider-felleskap. Verket utgjør en utelivscene og på en av veggene har Claude Gillots kobberstikk Heksesabbat (1698 – 1722) blitt hengt opp. Her gis det et lite hint om hva slags gjeng som er samlet. Menneskelignende vesener av tre, tørkede blomster, leire og gress står i små klynger. Det er en kul gjeng, ikledd secondhandtøy mens de gestikulerer, danser i ring, sjekker mobiltelefonen, eller står i kø for å bestille i baren. Her kan man også finne en helhetlig meny og bestille retter som Squash Wife, altså grillede squash ringer eller drikkevarer som Glap´s Golden Drops eller Tears of Freya.

Gjengen består av skikkelser fra dansk folketro og inngangsbilletten for å få delta i festlighetene er at man i mytologien har vært en avviker fra samfunnet og enten har blitt oppfattet som rar, ond eller truende. Listen over karakterer er lang og blir utbrodert i utstillingsutgivelsen. Myrup har skrevet en tekst hvor en nykommer blir introdusert til festen. Tekstens muntlige og sladderlignende tone introduserer en seleber gjeng med tragiske forhistorier. Dette inkluderer blant annet den danske heksa Maren Splid, guder som Freya, Skade og Gerd, men også troll, elvepiker, kildefruen, lindormen og en nisse. Her møter vi også Gullveig som ble drept og brent hele tre ganger, men som her er initiativtager og arrangør for samlingene.

 Myrups installasjon får meg til tenker på hvordan mennesker som har blir avvist eller opplevd seg som annerledes fra sin egen familie eller lokalsamfunn, historisk har funnet sammen og skapt egne arenaer og nye alternative familiekonstellasjoner, der kjønnsidentiteten og kjærligheten er fri og flytende. Jeg tenker spesifikt på hvordan utelivet har vært et fristed for mange queer-mennesker, men også på dets revolusjonære potensiale. Det mest kjente eksempelet er kanskje Stonewall-demonstrasjonene, som var en viktig milepel for LGBTQ+ kampen.

Heksejagt arbeider med hekseskikkelsens mange ansikter, både i relasjon til kropp, klima, erindring og felleskap. Utstillingen, sammen med utstillingspublikasjonen er i det hele tatt et veldig stort stykke arbeid og man kan argumentere for at mengden informasjon gjør formidlingen rotete, da man fort kan oppleve at det er veldig mange stemmer som snakker i kor. Likevel mener jeg at utstillingen fungerer veldig godt som et helhetlig prosjekt. I rommet mellom kunst og forskning virker utstillingen både som et revisjonistisk feministisk arbeid, og som en kontemplasjon over samtidens ukritiske gjenbruk av hekseskikkelsen.

Heksejagt skaper dermed et viktig grunnlag for et nødvendig videre arbeid, som også minner om at voldstrukturer fortsatt eksisterer blant oss, altså de strukturene som gang på gang gjenføder og avliver hekseskikkelsen, både i form av de mistenkeliggjorte, de utstøtte og de forfulgte.

Stephanie Serrano Sundby