Kultiveringen av en ny økologi

Tittel: Cultivation

Kunstner: Tetsumi Kudo

Sted: Louisiana Museum for Moderne Kunst, Humlebæk, Danmark

Tid: 5. juni 2020 – 10. januar 2021

Krypende glisne peniser, neonfargede bur, mosegrodde kretskort og hissig svart nesehår. Dette er alle elementer i Tetsumi Kudos (1935-1990) utstilling Cultivation på Louisiana Museum for Moderne Kunst, utenfor København. Selv om Kudo var aktivt utøvende fra ca. 1960- til sent 80-tall, så er arbeidene hans i dag hyperaktuelle. Cultivation kan både forstås i relasjon til samtidig miljøproblematikk og den økende utviskingen av skillet mellom biologi og teknologi.

Cultivation viser flere av det man kan beskrive som Kudos kuppelformede terrarier. Under konkave pleksiglass ligger det små mikrokosmos, bestående av gjenkjennelige elementer fra natur, maskin og menneskelige anatomi. Pollution – Cultivation – New Ecology (Portrait of Ionesco), 1970-71 viser et mannsansikt som vokser ut av en blå plastikkbøtte. Han har grå rynkete hud, rødsprengte øyne og et blikk som vitner om at han har forsonet seg med sin skjebne som potteplante. Foran ham vokser det en grønn-rosa penis, med det som kan se ut som en sæd, eller en spytteklyse som har stivnet på vei ned mot bakken. Resten av pottene er bebodd av kaktuser, smeltede plastikkblomster, radiorør og resistorer. Det hele dekorert med tusenbein og fluer. Verkets tittel og veggtekst forteller meg at dette er et portrett av Eugène Ionesco (1909 – 1994), en viktig aktør i periodens absurde teater og i Europas intellektuelle elite. Etter et konfliktfylt samarbeide utpekte Kudo Ionesco som sin personlige poster boy for den vestlige humanismens hovmodige egoisme.

I tillegg til terrarier har Kudo også benyttet seg av fargesprakende bur for å samle sine natur – kultur vesener. I Portrait of Ionesco and/or the End of Some Generation, 1970 dukker Ionescos hode igjen opp, her med et glass vin i hånden. Over henger det som muligens er hans avkuttede føtter. I de andre burene er det plassert alt fra kors – med og uten Jesus, menneskehoder, neser, glassøyne, ledninger, kretskort, samt en hel del peniser. Som hamstere er de plassert i løpehjul, som tykke snegler glir de oppover blomster og som fargerike fisker svømmer de rundt i akvariet. Kudos yrende dyreliv er unektelig komisk.    

I utstillingens andre del kan man oppleve Kudos selvlysende verker. I et bekmørkt rom svaier enorme, selvlysende blomster i verket Flowers, 1967-68. Samt fluoriserende terrarier i ulike former og farger. En av dem, Cultivation by Radioactivity in the Electronic Circuit, 1968 består av et grønt lysstoffrør som strekker seg gjennom mikrokosmoset. Pleksiglassets kanter er malt med et grønlig skjær, så det ser ut som om det damper inne i terrariet. Rosa hjerner som ligger der i selskap av plastikkfluer og det som ligner små sopp, men som ved nærmere ettersyn er flere resistorer og transistorer.

Forurensning – Kultivering – Ny økologi

Kudos verker kan leses som spor fra en mulig postapokalypse. De sterke fargene og surrealistiske landskapene skaper assosiasjoner til de spirituelle naturvesenene i Hayao Miyazakis animasjonsfilm Prinsesse Mononoke (1997) eller Katsuhiro Otomos Akira (1988), en historie om hvordan eksperimentering på mennesker resulterer i en ukontrollerbar forening mellom kropp og maskin, der hovedpersonen til slutt reddes fra å drukne i egen biologisk masse.

Cultivation kontekstualiseres av Kudos manifest fra i 1971, Forurensning – Kultivering – Ny økologi. Kort oppsummert skriver han at det i tiden er en tendens til å tenke at forurensning av naturen og samtidens nye teknologier leder oss mot menneskehetens undergang, men vi skal ikke fortvile, for dette er egentlig en mulighet for å løse opp selve urmotsetningen. Manifestet beskriver dette som en tankemåte som konstruerer en kunstig grense mellom menneske, natur og maskin, i vestlige historie og religion har dette perspektivet virket som del av et globalt nett av slaveri, kolonialisme, rasisme, kapitalisme og krig. Kudo skriver at den kommende metamorfosen vil endre forholdet mellom menneske og natur, vi må gripe muligheten som dette brytningspunktet gir, for å starte en revolusjon som oppløser det gamle verdenshierarkiet. Dette viser Kudo også med illustrasjoner, som i tegningen av en elektrisk krets der de elektroniske komponenter er byttet ut med en potteplante, en fisk, en kaktus og et par peniser. Samt en tegning av menneskelig biologi og elektronikk som smelter sammen til en felles hjerne. Han avslutter manifestet med: «Jeg profeterer nu fremvæksten af den nye økologi i den sump, som den «forurenede natur» og «menneskeheden under opløsning» udgør. I dag tilbyder jeg jer den lille model af vores Nye Økologi.»

Kudos manifest rammer inn utstillingen som en form for framtidsscenario der natur, menneske og teknologi har smeltet sammen til en ny form for økosystem. Kudos manifest kunne fint vært skrevet i 2020, både i lys av den kontinuerlige kampen mot klimakrisen, rasisme og koloniale strukturer. I tillegg til samtidige spørsmål omkring grensen mellom teknologi og biologi. Dette er en type tematikker som både florerer i politikk og rundt middagsbord, men som også er avgjørende diskurser i tidens filosofiske tendenser. Eksempelvis posthumanisme, nymaterialisme, objektorientert teori, transcendental nihilisme og spekulativ realisme. Et utvalg av samtidige tankesett som alle bryter ned, eller benekter en forståelse av mennesket som verdens hierarkiske toppunkt med enerett på jordens ressurser. Et argument som også Kudo poengterer og illustrerer i sitt manifest.

Økologiske spådommer

Kudos arbeider og manifest bryter dermed med et dikotomibasert verdenssyn og utforsker relasjonen mellom natur og teknologi innenfor en ramme av spekulativ fiksjon og fremtidsscenarier. Under glass og bak gitre utgjør verkene hans små symbiotiske miljøer og økosystemer, der mikrokosmoset speiler et mulig makrokosmos. Man kan se verkene hans som kuppelformede krystallkuler eller fysiske spådommer, som faktisk har vist seg å være rimelig presise. Ikke som regelrette bilder av 2020s fauna og planteliv, men som materielle kontemplasjoner over hvordan grensene mellom natur, menneske og teknologi over de siste femti årene har smeltet inn i hverandre. På én side har klimakrisen bare blitt verre, og er i dag den største globale trusselen mot natur, dyr og menneskeliv. På den andre siden lever vi i en verden hvor teknologien har blitt en naturlig del av vår hverdag. Mobilen har blitt en forlengelse av vår kropp og identitet, flere har pacemakers og proteser, man har oppdaget mer presise metoder for gen-redigering, våre valg blir påvirket av algoritmer, samtidig som transhumanister selv opererer bankkortet inn i kroppen.

Kudos oppfordring til å benytte seg av brytningspunktet, for her å revolusjonere verden, resonnerer ikke bare i samtidig politikk, tankesett og tendenser, men er i tillegg overaskende aktuell i lys av koronakrisen. Pandemien skapte et brytningspunkt, der et gjentagende argument var at de politiske valgene vi her tar, vil endre verden og nødvendigvis påvirke vår felles fremtid. Fortsetter vi i den retningen vi har gjort til nå, vil ikke korona være den siste pandemien vi vil oppleve, for viruset er et direkte resultat av en kapitalistisk kultur som utnytter og presser råvarer og materialer ut fra en stresset natur.

Utstillingen Cultivation blomstrer dermed opp som en viktig utstilling. Både som en kontemplasjon over en tragikomisk, utfordret samtid, men også som en direkte oppfordring til å ta aktive valg for å dyrke frem symbiotiske forhold mellom mennesker, natur og teknologi, for en mer balansert, friskere og herlig merkelig fremtid.

Stephanie Serrano Sundby