Tilbake på sporet

Det kunne ikke blitt bedre: Allerede i det første rommet slo fargene mot meg fra to svære objekter som imponerte med størrelse, farge- og uttrykkskraft. I de to neste salene møtte jeg raffinert tradisjonshåndverk og fantasieggende formeksperimenter. Konklusjonen var klar: Her hadde jeg fått et bredt spekter av keramikkens muligheter presentert av tre kunstneriske temperamenter. Og fortsatt var det en etasje til, pluss en overraskelse i rommet bak resepsjonen.

Men det kunne også startet riktig så dårlig: Galleri F15 på Jeløya utenfor Moss forvalter en 55 år gammel tradisjon. Tendenser har eksistert lenger enn NKs årsutstilling. Den nordiske kunsthåndverksmønstringen fungerte lenge som den beste statusrapporten over tilstanden i feltet. Men lang historie kan fort bli en byrde, og det kunne det se ut som det var en periode. Nasjonale Årsutstillingen er blitt større og bedre enn den nordisk orienterte Tendenser, og en periode virket det som om F15 hadde mistet gnisten. For noen år siden forlot de årlige visninger og gikk over til toårige intervaller. Det gjorde ikke ting bedre.

Så hva er grunnen til å bry seg om Tendenser? Bortsett fra at de nå tilfredsstiller mine forventninger, ligger den viktigste grunnen til den positive vendingen i det bevisste valget Galleri F15s kurator, Maria C. Havstam, har gjort: Hun har valgt å kun vise keramikk, og latt alle de andre materialene og uttrykksformene ligge igjen på veien frem mot utstillingen. Valget kan selvsagt diskuteres – ikke minst fordi keramikk historisk sett har vært den dominerende uttrykksformen innenfor kunsthåndverksfeltet. Men det var klokt tenkt. Valget gir utstillingen en klar retning og konsentrerer oppmerksomheten om det store mangfoldet innenfor én sektor av et bredt felt.

Galleri F15 har funnet tilbake til gløden. Den 47. utgaven av Tendenser har fått tittelen Knadd. Formet. Brent. Utstillingen konsentrerer oppmerksomheten om keramikk – som altså er et av de eldste håndverkene som har eksistert blant mennesker. Vi snakker om årtusener med tradisjoner. Mye har vært uendret gjennom alle disse årene. Slik sett kan tittelen leses helt konkret i det at den viser til ulike deler av prosessen frem mot ferdig objekt.

Men denne utstillingen vil noe mer enn å speile tradisjonen. I overført betydning viser tittelen til den konseptuelle bearbeidingen av en idé. Det vises i det mangfoldige utvalget og de mange overraskelsene utstillingen byr sitt publikum. Og det er her jeg lar meg begeistre: Allerede i det første rommet byr svensk-chilenske Anton Alvarez på en voluminøs fargesymfoni i et formuttrykk som spiller på en velkjent teknikk. De tre søylene (det ene verket er satt sammen av to «piper») er fremstilt med en ekstruderingsteknikk der leiren presses gjennom en spesialdesignet dyse som gir den spesielle formen. Alvarez har laget verkene med den tidspresise tittelen 1806261800 ute på Alby gård (som rommer Galleri F15). Det imponerer litt ekstra, for bare det å få de lufttørkede objektene på plass inne i bygget må ha vært en vanskelig jobb.

Slike ting trenger du ikke å tenke på med de andre kunstnerne i første etasje. Både Christina Schou Christensen og Nina Andrea Standerholen viser håndterbare verk i normale størrelser. I serien Ooze (2026) viser danske Christensen leken tilnærming med sine glaserte «tunger» som renner ut av åpningene i ulike beholdere. Det ser ut som om glasuren er vaseklasenes bærende element, der føttene synes å være fristilt fra objektenes kropp. Jeg regner med at det er leire inni glasurtungene. Formingen må uansett ha vært teknisk krevende, men det er det fantasieggende aspektet som gir skulpturene sin fascinasjonskraft.

Standerholen jobber på sin side med tradisjonstunge objekter, lukkede vaser med runde former og små hull på toppen. Funksjonen er ivaretatt, men objektenes fascinasjonskraft ligger mer i overflatestrukturen enn i formen. Hun har funnet og brukt forskjellige lokale materialer. Dette bearbeider hun slik at vasene bærer spor av det landskapet hun bor og jobber i. De små variasjonene i tekstur og form vokser til noe større, og presentasjonen hennes, kalt Det man kan se når man er nede på kne (2026), blir til en symfoni av lavmælte stemmer.

Oppe i andre etasje er variasjonene, om mulig, enda større. Som i første etasje har kunstnerne fått hvert sitt rom. Dette gir en luftig og sjenerøs presentasjon som gir publikum anledning til å studere kunsten fra ulike vinkler. Podiene er formet med myke buer inspirert av det lille hjørnepodiet i trappen. Der sitter en av Andrea Scholzes underfundige figurer, kalt Tenker tilbake (2026). Bare én liten skulptur er en bemerkelsesverdig beskjeden presentasjon, men figurens forunderlige fremtoning tiltrekker seg nok oppmerksomhet til å rettferdiggjøre valget. Det hører med at Scholze også har med en Solbleket tiger (2014) ute i hagen, men den kan publikum fort gå forbi uten å oppdage. Jeg hadde ikke funnet den hvis det ikke var for at jeg spurte hvor den var etter å ha lest verkslisten nøye.

I andre etasje kommer opplevelsene på rekke og rad. I det første rommet rett frem fra trappen bekrefter og viderefører iransk-norske Wisam Al-Samad (bosatt i Askim er han på samme tid utstillingens lokale og internasjonale alibi) det storslåtte prosjektet vi er blitt kjent med i tidligere utstillinger. På F15 blir de kalligrafiinspirerte verkene presentert i full bredde. To serier kalt Aurora of Love (2025) og The Road to Love (2023) fyller rommet. De innbyr til et dypdykk i studiet av komplekse, utskårne former, der relieff, ulike glasurer og en rik ornamentikk gir nye opplevelser av et formspråk inspirert fra 1950- og 1960-tallets keramikk. 

Det er stor kontrast mellom Al-Samads frodige objekter og Astrid Sleires serie Omriss (2024) i neste rom. Hun er kjent for sine minimalistiske former med komplekse konstruksjoner. I denne serien presser hun leiren til sin ytterste mulighet, og former tynne flakskulpturer med nærmest umulige buer og linjer. Dette er former som leiren i sin natur vil motarbeide. Men hun får tvunget leiren inn i de formene hun ønsker. Objektenes skjøre karakter understrekes gjennom glasurens matthet, fremkalt gjennom påføring av flere lag etter gjentatte brenninger.

Man kan spørre seg om heltedyrkelsen når et nytt nivå i neste rom? Danske Anders Hald «fyller» (ironi – monteringen er veldig luftig) det store midtrommet med tre keramiske skulpturer kalt We can be heroes I, II, IV (2025). De dominerer rommet der de står opphøyd på massive sokler. De store skulpturene er grovt formet med tydelige spor av håndens bearbeiding. Med sine menneskelige proporsjoner og antydning av ansikter oppleves de som tre frosne kropper. Alt dette gir dem en fascinasjonskraft som snakker til min egen, kroppslige erfaring.

Det fjerde rommet er satt av til danske Ane Fabricius Christiansens serie Tilstandsportrætter (2024). Med sin utforsking av ulike lokale leiresorter har hun flere ting til felles med norske Nina Andrea Standerholen. Men resultatet er veldig annerledes. Christiansens objekter er grove, skulpturelle former med få forbilder i tradisjonen. Skulpturene har en fri, eruptiv karakter: Du kan lett forestille deg at disse objektene er hentet ut av en størknet vulkan. 

Tendensers morsomste innslag er spart til slutt. I det siste, og minste, rommet i andre etasje fremkaller krukkene til svenske Fanny Ollas smil og humring. Ved hjelp av ytre form og ulike attributter knyttes objektene til tidens kroppsidealer. Med sine bulende former hinter de til kroppspositivisme, og overtrekkene i makramétau, strasskjeder og tekstilfrynser gir dem klare referanser til ulike (innvandrer-)kulturer. Med titler som Pink Trophy, Lace up og Silver Lining (alle 2025) presenterer kunstneren objektene med et herlig, ironisk overskudd.

Dermed var det slutt – trodde jeg. Men da jeg gikk ned trappen, var det noe som pirket i minnet mitt. Hadde jeg ikke lest noe om Erik Pløen? Keramikerlegenden som fornyet faget på 1970-tallet og satte auksjonsrekord på 2000-tallet? Jo, i et mørkt rom gjemt bak resepsjonen presenteres hans skulpturelle objekter. Jeg gisper når jeg kommer inn i rommet. For her er formfornyelsen sterkt til stede i form av 27 kunstverk som strekker grensene for hva man kan uttrykke i leire. Det morsomme er at mye av dette er så friskt at ingen ville reagert om det var laget i dag. Men de eldste tingene er fra 1950-tallet. Allerede på 1970-tallet utfordret han fagets konvensjoner. Mange av de sprekeste, fritt formede objektene er laget mellom 1990 og året han døde, 79 år gammel, i 2004. Med sin mørke blåmaling oppleves rommet som et tempel, og ja, det er en riktig assosiasjon i respektfull beundring for en keramisk kunstner som snudde faget på hodet. Erik Pløen krediteres for å ha tatt initiativet til den første Tendenser-utstillingen i 1971. Han satte i gang en utstillingsrekke som har satt varige spor. Og selv om det er mye som imponerer i årets utstilling, ligger det en dyp ironi i det at Erik Pløens mer enn 20 år gamle kunstverk holder like høy kvalitet. Det er også trist å registrere at hans 100-årsjubileum i fjor ble forbigått i stillhet. Så langt jeg kjenner til ble det ikke laget en eneste markering ved noen av landets museer eller gallerier. Så Galleri F15s presentasjon kommer på overtid. Det skal de ha takk for.