Skeptisk og begeistret

Tittel: Time for Sculpture #1 – Muoras Árdnan

Kunstnere: Iver Jåks, Jon Ole Andersen, Aage Gaup, Ingunn Utsi, Annelise Josefsen, Randi Marainen, Håvard Larsen, Per Isak Juuso, Margrethe Pettersen, Folke Fjällström, Maj-Lis Skaltje og Max Lundström

Sted: Alta Museum

Tid: 3. juni til 26. september 2021

Utstillingen Time for Sculpture #1 – Muoras Árdnan presenterer imponerende kunstverk av anerkjente samiske kunstnere og dyktige duodjiutøvere. Arbeidene er hentet fra samlingen til Sámiid Vuorká-Dávvirat, De Samiske Samlinger og er utelukkende viet skulpturer og objekter laget i materialet tre. Dessverre er utstillingen i Alta Museum satt i en ramme og i et lokale den ikke helt fortjener.

Alta Museum – Verdensarvsenter for bergkunst er ikke fremmed for å vise aktuelle utstillinger av samisk samtidskunst og duodji. I 2019-2020 huset de den vellykkede jubileumsutstillingen 40 JAGI av og med Sámi Dáiddačehpiid Searvi (SDS) – Samisk Kunstnerforbund. Denne sommeren viser museet vandreutstillingen Time for Sculpture #1 – Muoras Árdnan som er produsert av Sámi Dáiddaguovddáš, Samisk senter for samtidskunst (SDG). Det er derfor skuffende at utstillingen ikke vises i et av museets store gallerirom i underetasjen. Istedenfor finner jeg den i et rom som ofte brukes til små konserter, hvor ventilasjonssøyler, bjelker og skråtak danner et rotete bakteppe for en utstilling med sine mange verk.

Et alter for tid og tradisjon

Like innenfor døren møter jeg En förgången tid (2008), en kompleks skulptur av Folke Fjällström. Det som ligner fronten av en tradisjonell pulk, ski og gammebjelker, står opp fra en rund base. Dette er ikke funnede objekter, men imitasjoner av slike arkitektoniske elementer og gjenstander laget av Fjällström. De danner en ramme rundt en forstørret guksi (en trekopp for drikke, hjemmehørende i samisk duodjitradisjon) som henger som en pendel i midten av skulpturen. Under koppen står en avkuttet del av et reinhorn opp fra basen i kontrast med det slipte treet, og kan minne om en hammer til bruk på runebommer. En pendel som svinger, en hammers trommeslag og tittelen, kan alle koples til fenomenet tid. Verket har for meg en tydelig mimrende tone, der det fremstår som et alter for samiske tradisjonelle praksiser og duodji.

Å bruke det man har for hånden

I et hjørne står Iver Jåks (1932 – 2007) sin skulptur Čoarveráidu (Reindeer antlers) (1988), en konstruert, sammensatt figur av pinner, treplugger og tau. Jeg får umiddelbart assosiasjoner til en type treleker, puslenøtter eller byggesett. Jeg nyter de grovt utskårne trepluggene og trebitene som virker kjapt tilhogget og presise på samme tid.

Hver gang jeg ser et kunstverk av Iver Jåks, jo mer verdsetter jeg denne pioneren av en kunstner. I denne utstillingen kan jeg nyte to av hans intrikate arbeider. Som kunstner jobbet Jåks mye med tre som materiale for sine skulpturer og var en foregangsfigur for samisk samtidskunst og innenfor samisk modernisme.

Håndutskårne treplugger finner jeg også i neste Jåks-skulptur, denne gangen er de maksimert i størrelse. Mojuvuođa beaivvit, Nikkæ (Days of smile, Nikkæ) (1981–1997) er en treskulptur bestående av en lang rødmalt, sprukken trebjelke som er hevet opp på den ene enden og ligger skrått mot gulvet. I sprekkene er det plassert svære utskårne treplugger tilpasset spaltene i treet. Ved den opphøyde enden henger det noen guksier, reinhorn og en lassoring. Jåks sin sammensetning av funnede objekter og utskårede deler av tre er eklektisk, men delikat. Jeg stikker nesen borti og kjenner lukten av det som minner om gammel skolebygning eller lagerbygning. Jeg vet ikke hva jeg forventet, kanskje lukten av treet som det var laget av.

Mojuvuođa beaivvit, Nikkæ (Days of smile, Nikkæ) fremstår som en lek med objekter og størrelser. Noen samiske kulturmarkører er til stede, og jeg ser koplingen til såkalt samisk pragmatisme, en metode innenfor konstruksjon og produksjon, som blir særlig løftet fram av yngre kunstnere som Joar Nango og Silje Figenschou Thoresen. Dette går blant annet ut på å improvisere med det man har for hånden både med tanke på materiale og metode. Hvis man ser bort fra Iver Jåks sin planmessighet kan man kanskje finne noen av hans nedarvede metoder hos den yngre kunstneren Silje Figenschou Thoresen og skulpturene/installasjonene i hennes serie Vendinger i horisontalplanet (2015). Thoresens skulpturer er sammensatt av forskjellige funnede materialer/objekter, gjerne byggematerialer og ubearbeidede trebiter.

Mytisk virkelighet og politisk kommentar

I midten av lokalet ligger Annelise Josefsens Favntak (Embrace) (1996), en stilisert kvinnefigur i bjørk med armene omkring en oval granittstein. Figuren forholder seg ikke til tyngdekraften, men liksom flyter eller svever i sin egen virkelighet, som en mytisk figur.

Skikkelsen har et belte av lær med små spikkede redskaper i ugjenkjennelige former. Det er underlige nøkler eller verktøy som kanskje har en funksjon i hennes verden. Min oppmerksomhet trekkes mot friheten bak de lekne anhengene fremfor den nøyaktig tilpassede steinen som favnes av trekroppen og som resonnerer med skulpturens tema. Underkroppen ender i en tjukk stokk som virker tung og overflødig.

Aage Gaups massive fallosformede skulptur Sleeping War Machine (Oađđi soahtemášiidna) (2003) er en enorm tredildo av karibisk furu med rødmalt front. Gaup er ekspert på politiske kommentarer og anti krig-symbolikk i sin kunst, men her synes jeg han har utført en litt kjapp og unyansert sammenkopling av maskulinitet og krig. Gaup produserte skulpturen i forbindelse med utstillingen Maya, Sami, Barí, Wayúu, Yukpa, Añú, Arte Contemporáneo i Venezuela for nesten 20 år siden. (NOTE 1) I en del asiatiske lands kulturer, deriblant i Thailand og Bhutan, blir falloser av tre, gjerne rødmalte slik Aage Gaups skulptur, brukt som beskyttelses- og fruktbarhetssymboler. Innenfor buddhismen finner man også fortellinger om amuletter og objekter som kan besitte magisk kraft. Sett i lys av dette kan kanskje Sleeping War Machine (Oađđi soahtemášiidna) forestille en kraftig amulett, et alternativt «våpen» mot krig og uro.

Som en banal understreking av det kjønnslige har det overdimensjonerte utstyret blitt plassert ved siden av skulpturen Sødme (Lust) (1996) av Håvard Larsen, som er en glattpusset vaginaform i bjørk. Den myke, bølgeformen er montert på en pinne, opphøyet fra gulvet i hoftehøyde. Fasongen er stilisert, «glattbarbert» og helt symmetrisk, og hos en som synes et plettfritt kvinnekjønn ikke engasjerer like mye som et mer naturlig uttrykk, makter det ikke å engasjere. Sammen med den ruvende manndommen i furu virker den heller overdøvet.

Verk og virke

På den ene veggen henger Čuolddasmuorra (Stretching stick) (1992) av Jon Ole Andersen, en detaljrik stav med ornamentikk og innslag av tre, lær, bark og bein. Sammen med blant annet treeskene til Randi Marainen, Skáhppu (container) (1999) og Per Isak Juuso, Skáhppu (container) (2003) understreker de små/store skulpturene med sin funksjonelle utforming at både dáidda (kunst) og duodji er inkludert og flyter sammen i hverandre i utstillingen.

Duodji blir i mange tilfeller oversatt til kunsthåndverk. Ifølge førstelektor i medie- og dokumentasjonsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, Monica Grini, som har doktorgrad i kunsthistorie, fører denne oversettelsen til at ordet miste deler av sin rike betydning. Ifølge Grini kan duodji [...] referere til både verk og virke, både til det å kunne utføre noe og til resultatet av denne ekspertisen – den materielle gjenstanden eller verket. (NOTE 2)

Hyllest til Jåks

Margrethe Pettersens Milepæl (Record) (2008) er et verk laget som en hyllest til Iver Jåks og hans kunstneriske virke.  Skulpturen består av fem små plexiglassplater i en base av eik. I hver plate er det risset inn årringer der antallet sirkler relaterer til viktige hendelser i Iver Jåks sitt liv; eksempelvis de åtte årene han tilbrakte i sykesengen som ung, og hans alder da han møtte sin kone Inger eller alderen hans da han ble ansatt som diedadaiddar på Universitetet i Tromsø.

Arbeidet er en lekker visualisering av et lite datasett. Det er et frisk pust i utstillingen, både med hensyn til materiale (som eneste verk som ikke er laget utelukkende i tre) og fordi Pettersen er utstillingen yngste kunstner og er med på å representere den unge samiske kunstnergenerasjonen.

Treverk som tema

Det overordnede samlede temaet for utstillingen, treverk som materiale, er jordnært, men resulterer i at Time for Sculpture #1 – Mouras – Árdnan blir litt kjedelig. På den positive siden blir vi presentert en kjønnsbalansert skulpturutstilling som samler dyktige kunstnere med stor sanselighet for form, håndverksteknikker og materialkunnskap – og jeg lar meg begeistre av deres arbeider.

Time for Sculpture #1 – Mouras – Árdnan er del av en serie skulpturutstillinger der Sámi Dáiddaguovddáš tematisk har fokusert på forskjellige materialer og håndverksteknikker. Alta Museum var siste visningssted for denne utstillingen. Sommeren 2022 skal SDG vise en duodji-utstilling med fokus på tre. I tillegg skal det i høst vises en utstilling med fokus på skinn og pels på RiddoDuottarMuseat i Karasjok.

Inger Emilie Solheim

Anmeldelsen er publisert i samarbeid med Se Kunst i Nord-Norge.

NOTER:

1 https://statenskonstrad.se/konst/vavda-sanger/sleeping-war-machine/

2 Monica Grini, «Så fjernt det nære: Nasjonalmuseet og samisk kunst», Kunst og Kultur 03/2019 (Volum 102). https://www.idunn.no/kk/2019/03/saa_fjernt_det_naere_nasjonalmuseet_og_samisk_kunst