Sterke krefter

Tittel: Krefter

Kunstnere: Kari Dyrdal, Torbjørn Kvasbø og Marit Tingleff

Sted: Sørlandets Kunstmuseum

Tid: 12.oktober 2019 – 26. januar 2020

Ifølge den teoretiske retningen som er i vinden nå – posthumanismen – har tingene vi omgir oss med sin egen agens. Det er ikke vi som er i sentrum for eksistensen, men tingene rundt oss virker med sin egen kraft og sin egen energi på oss. Teorien betegner en dreining vekk fra det menneskesentrerte verdenssynet, mot et mer holistisk syn på sammenhengene mellom mennesker, dyr, planter, materialer og gjenstander. Vi bes å lytte oss inn i omgivelsene, snarer enn å dominere de. I utstillingen Krefter på Sørlandets Kunstmuseum er det nærliggende å tenke slik om kunstverkene, at de har en sterk agens og at de virker på oss som egne vesen.

Utstillingen presenterer tre av våre mest anerkjente kunsthåndverkere; Kari Dyrdal, Torbjørn Kvasbø og Marit Tingleff. Krefter viser monumentale arbeider fra de siste tjue årene der tendensen er at verkene går fra å være gjenkjennelige objekter (fat, krukker, veggtepper) til å bli gjenstander med sin egen agenda. Tendensen er også at det er når kunstnerne gir materialene friere spillerom, at de mest interessante verkene trer frem.

En sakral og mektig opplevelse

Opplevelsen av å komme inn i Sal 1 på Sørlandets Kunstmuseum er sakral og mektig. Veggene er malt mørke, og skulpturene er lyssatt slik at de kaster skyformede skygger på gulvet. I salen møtes Torbjørn Kvasbøs rørskulpturer, Marit Tingleffs skulptur Panel, stående/hvilende I og to av Kari Dyrdals monumentale tepper. Allerede her trer objektenes sterke materielle virkning frem for betrakteren. Kvasbø arbeider med keramiske rør som skaper assosiasjoner til den virkelige verden med rørledninger, tuber og forbindelser, men i Kvasbøs univers formes disse gjenstandene til egne vesen. Se bare på skulpturen Rørskulptur (2013). Den består av rør formet av svart, grov steingodsleire som ligger oppå hverandre i det som ser ut som en tilfeldig stabel. Rørene siger sammen under vekten av hverandre og gir assosiasjoner til det å kollapse eller sige sammen under vekten av en tung bør. Ser vi skulpturen helt nært, er det detaljene, slik som de små ujevnhetene og krakeleringene som trer frem.

Rørene går igjen i nesten alle Kvasbøs skulpturer og formes i et utall av variasjoner, fra det struttende, triumferende til det avmektige og resignerte. Men de virker på oss, som om det var kropper med historier å fortelle. Jeg liker best verkene som holder seg nærmest leiras materielle egenart. Rørskulptur, turkis og Stakk, gul er gitt en sterk glinsende overflate i turkis og gult uten at fargene nødvendigvis er tydelig motivert i selve formen. De gule, røde, turkise og beige fargene blir intense, men der leiras organiske valører får virke sammen med formene gnistrer virkelig skulpturene av kraft. Skulpturene som synes å ha blitt til ved å følge sin egen tyngdekraft og sin egen materielle vilje virker også sterkere enn de som er vertikale og struttende. Rørformer (2011-12) som består av avkappede rørformer lavt montert på gulvet, med assosiasjoner til sandsekker og avkappede lemmer, er dyster, men virkelig slående.

Løsrivelsen fra formene «fat» og «teppe»

Det er i de keramiske arbeidene til Marit Tingleff at linjene til det tradisjonelle kunsthåndverket er tydeligst i utstillingen Krefter. Der Kvasbø har forlatt referansen til bruksobjekter, holder Tingleff fast ved formen «fat» enten i store trau og vegghengte relieff. Til og med i den store installasjonen i utstillingen fastholder hun formen ved å montere store «fat» på jernstativ, de har sprukket under brenning og er limt sammen med tydelige skjøter. Arbeidene hennes har gjerne en kant eller en brett som forankrer de i «fatet». Samtidig arbeider hun friere når hun dekorerer gjenstandene. Da opererer hun mer som en maler som forholder seg til en overflate; gjenstandene er virkelig vakkert dekorert og det poetiske og maleriske understøttes av titler som Med ögon känslig för grönt, Vekst, lys/jord og Mørke.

Det er en type konflikt eller selvmotsigelse her: dette at hun fortsetter å holde fast ved formen selv om størrelsen på arbeidet, de maleriske kvalitetene og monteringen ofte er svimlende langt fra tingen «fat». Jeg synes det er deilig når hun til sist slipper formen: i Panel, stående/hvilende I, som er en frittstående skulptural form, gis vi mulighet til å se de maleriske kvalitetene i overflaten. Den slanke, høyreiste formen med den lille knekken nederst kommuniserer fint uten å nødvendigvis forestille et «noe».

Også når det gjelder Kari Dyrdals tekstiler, er det når hun forlater det forestillende at tekstilene fengsler mest. Hun viser verk fra de tidligere mer representerende seriene som Speiling der havet er tema – de er virkelig vakre i all sin skimrende sølvbevegelse – men man blir på et sett raskere ferdig med dem enn man gjør når Dyrdal – som Tingleff, slipper det forestillende. Det er når hun arbeider i store formater og med abstrakte former at teppene virkelig skaper undring.

En favoritt er teppet Vegg Stein som fra veggen brer seg utover gulvet med myriader av sjatteringer, former og lysspill. Ettersom teppet både tilhører veggen og gulvet, oppleves verket mer som en installasjon, enn som et tradisjonelt teppe. Tekstilene hennes er laget på digitale vever, og trådene som stikker ut på kantene, synliggjør hvor arbeidskrevende prosessen er. Samtidig gjør den digitale medieringen noe viktig med disse verkene, de tette pixlene og den metalliske overflaten gir et underliggjørende preg som igjen understreker en opplevelse av at dette er verk med sterk egenart.

Sterk iscenesettelse

I utstillingen er undringen over materialene og verkenes egenart sterkt isenesatt: filmene med kunstnerintervjuer forteller om personlige opplevelser der de reflekterer over møtet med materialene. Filmene som viser den kunstneriske prosessen er påminnelser om kreftene som er i sving i selve produksjonen av disse arbeidene: den seige leira som knas, skulpturer som knekker i brenningsprosessen, skulpturene som må løftes av fem sterke karer, og det intense bråket fra de digitale vevene. Alle disse impulsene der kunstnere tydelig reflekterer over kreftene som finnes latent i materialene er med på å iscenesette verkenes individualitet og agens.

Verkene iscenesettes også tydelig fra kuratorenes side. De mørke fagene på veggene og den dunkle belysningen skaper en sakral stemning som understøtter opplevelsen av verkene som kraftfulle objekter i sin egen rett. For det sterkeste i utstillingen er nettopp hvordan materialenes krefter vanskelig kan kontrolleres: fatene med sprekkene og rørene med krakeleringer og mangler viser hvordan materialene på en måte lever sitt eget liv. Og det er i møte med disse skapningene, med sine særegne personligheter, at utstillingen fengsler.

Frida Forsgren