Tulla Elieson – Kampen mellom bruk, form og flate

De siste 20 årene har hun laget monumentale arbeider på Norsk Teknisk Porselen (NTP) i Fredrikstad. I 2018 mottok hun Kunsthåndverkprisen fra Bildende Kunstneres Hjelpefond. I mars fylte Tulla Elieson 70 år. I 40 av dem har hun virket som keramiker.  

Tekst av Mats Linder 

 Tulla Eliesons kunst gjør inntrykk. Den beveger noe av det mest grunnleggende ved å være et menneske. Korresponderer med sjelen og tillater betrakteren å åpne lukkede rom. Selv sier Elieson at hun ikke har en intellektuell tilnærming til innholdet i arbeidene, men kun uttrykker det hun opplever.  

Hva er norsk keramisk kultur? 

Tulla Elieson har nettopp kommet fra treningsstudioet. Før intervjuet kan starte, må hun få seg noe å spise og drikke. En brødskive med ost og agurk får følge med en nytraktet kopp te. Kontoret er lite. På veggene henger glasurprøver. Vinteren har tatt en pause og varmen slår inn, samtidig som sollyset former tingene rundt oss. Det hvite porselensstøvet ligger som en tynn hinne på overflatene.  

Blikket er sterkt og nysgjerrig. Etter mer enn 40 år som aktiv keramiker er fortsatt gløden til stede. Å gå på verkstedet hver dag er en sterk motivasjon for å stå opp om morgenen.  

– Noe av grunnen er at jeg alltid har en utstilling å jobbe mot, sier Elieson. – Hvis jeg ikke hadde det, og ikke fikk se at tingene mine ble solgt, så ville det nok vært tyngre å jobbe, kun for et lager på NTP. Men på den annen side vet jeg ikke hva jeg skulle gjort med mine hverdager annet enn å lage keramikk.  

I slutten av 1960-årene gikk Elieson på folkehøyskole. Intensjonen var å bli forfatter eller journalist. Men tilfeldighetene ville det annerledes. Læreren ble langtidssykemeldt, og rektoren overtok klassen, men ikke som en skriveklasse. Rektor var nemlig profesjonell keramiker.  

– Hun satte inn en klasse der hun underviste i ordentlig bra keramikk. Elieson legger ekstra stor tyngde bak ordet ordentlig for å poengtere viktigheten av lærerens myndighet. Plutselig var det et helt nytt felt som åpnet seg. – Jeg hadde jo aldri tatt i leire før det.  

Ulikt hennes samtidige keramikerkollegaer har Tulla Elieson utdannelsen fra Bath Academy of Art i England. Hun forklarer at hele utdannelsessystemet i England var påkostet og rikt i de årene.  

– Vår keramikkavdeling hadde syv lærere, mens Kunsthåndverksskolen hadde to. Så jeg fikk en veldig bred skolering. Samtidig var lærerne mine opptatt av at det var en internasjonal skole og at vi skulle være påvirket av vår egen kultur,ikke Hamada- og Leach-tradisjonen som gjaldt i England.  

Elieson lurte veldig på hva som var norsk keramisk kultur. Under et besøk på Vikingskipshuset på Bygdøy fikk hun fullstendig sjokk over skjønnheten.  

– Det ble bestemmende for den uglaserte flaten, røykbrenningen, det polerte og glødende godset. Skipets tjærebreddeflate ble utslagsgivende som inspirasjonskilde.         

Kampen mellom bruk, form og flate 

I 1974 flyttet Elieson til Oslo. Der opplevde hun å stå utenfor et sosialt fellesskap da hun ikke tilhørte en skoleklasse hun gått sammen med. Det førte til at hun startet sitt verksted alene. Samtidig traff hun ektemannen, Terje Resell, som er billedkunstner.  

– Det kom nok til å påvirke min retning etter hvert, at han var billedkunstner.  

I 1977 etablerte hun verksted i en nedlagt folkehøyskole i Fredrikstad. Der arbeidet hun med tradisjonell brukskeramikk. Etter en tid med alvorlig seneskjedebetennelse i armene klarte hun ikke å dreie. Hun begynte derfor å konstruere bruksting av flater. I 1984 leverte Elieson en boks til Norske Kunsthåndverkeres Årsutstillingen som førte til et treårig arbeidsstipend. Anerkjennelsen fikk henne til å reflektere over at det var en kunstnerisk retning hun skulle fortsette med.  

Løsrivelsen fra å lage brukskeramikk var en langsom prosess. Hun lurte på om de dekorative flatene trengte å være på bruksformer. Elieson sier at fatet fortsatt satt i ryggmargen, men denne kampen mellom bruk, form og flate kulminerte med serien Dagbok fra Lofoten (1994). Etter den kom en stor serie som utforsket forskjellige bølger i flaten. Denne fikk mye oppmerksomhet og skaffet henne sølvmedalje i den internasjonale prisen for keramisk kunst, Faenza, i 2001.  

For snart 20 år siden flyttet Elieson verkstedet fra idylliske Vaterland utenfor Gamlebyen til NTP. Fra å tidligere ha presset opp mot større format fikk hun endelig muligheten til å arbeide i monumentalformat.  

– Utfordringen og friheten det ga å jobbe med en stor flate, var besnærende. Jeg syntes jeg fikk mer kraft i arbeidet, og endelig våget jeg å henge arbeidene på veggen som bilder.  

Inspirasjonen til de tidligste arbeidene fikk Elieson fra oppveksten og svabergene på Sørlandet. Senere påvirket Stephen Hawkings bøker tankene rundt kosmos, likeså et stjernekart som en venninne ga henne. Eliesons sammenligninger mellom kosmos og menneskekroppen har ført til en rekke verk av eksistensiell karakter.  

– Stephen Hawking kalte kosmos en fødestue for stjerner. Det ble til arbeidet Hommage a Stephen Hawking, med denne kvinnekroppen som ligger i en sånn glitrende flate, en slags fødestue for stjerner. Små deler av kroppen kunne ha et kosmisk preg. Hvis du ser på en navle, så er den veldig kosmisk i sitt uttrykk. Serien var ikke uttømt før etter nesten ti år.  

Å skrive av seg ting 

Elieson går til et hjemmesnekret trestativ der arbeidene står på rekke og rad. Langsomt ruller hun ut et en sirkulær mørk flate. Lyden som oppstår, er urovekkende knasende. Som om materialet yter motstand mot det harde betonggulvet. Kunstverkets overflate er matt svart. I svak relieff er tre liggende kvinnekropper. Opplevelsen er tvetydig. Trekker de nedover eller løftes de opp? Svaret er i betrakteren som ser arbeidet. Min opplevelse er at figurene trekker oppover. Til det evige univers. Stiller meg selv spørsmålet om dette er slutten eller begynnelsen. Et selvopplevd øyeblikk kommer til overflaten. Fra en periode da livet trakk sterkt i alle retninger. Samtidig som jeg står i mine funderinger og for et øyeblikk ikke hører hva Elieson sier, ruller hun kunstverket på plass.  

Etter de runde svarte skivene kom noen serier med skriftarbeider, både lag på lag av gjennombrutte plater med skrift og rene skriftplater hvor teksten ble skjult eller avdekket.  

– Jeg måtte skrive av meg en del ting, sier Elieson.  

Dette var også begynnelsen på en tankerekke som til slutt førte til Reisegods 1–4 som hun fikk Kunsthåndverkprisen for i 2018. Et arbeid som hadde stor betydning, men som også bød på tekniske utfordringer. Elieson ler høyt på spørsmålet om hva hun tenkte da hun fikk prisen.  

– Jeg var skikkelig gammel i forhold til de som pleier å få prisen. Begge ler samtidig da spørsmålet opprinnelig hadde alderen som tilleggsfaktor. Etter en kort latterkule svarer Elieson at hun ble veldig glad for Kunsthåndverkprisen.  

– Samtidig synes jeg det var et viktig arbeid å få prisen for.  

På Årsutstillingen 2018 gjorde arbeidene til Sisse Lee inntrykk.  

– De virket så sterkt på meg fordi de var så arketypiske. Det var som om tusener av års keramikkhistorie kom seilende inn. Jeg var så utrolig fasinert og lurte på om keramiske bruksformer var noe jeg kunne ta med inn i flatene mine som komposisjoner. 

Som skjebnen ville det, kontaktet Lee henne og spurte om å få være Eliesons assistent. Da de møttes, ble det full match. Takket være Kulturrådets kunstnerassistentordning fikk Lee lønnet assistentplass. Elieson og Lee ble enige om å prøve å utnytte hverandres spesialiteter og få dem til å smelte sammen. Deres tema skal vises under en utstilling på RAM galleri i 2020.  

Livets mer alvorlige sider 

Keramiker Elina Brandt-Hansen (1955–2017) har gitt Elieson det samme sparket i magen som Sisse Lee gjorde. For ti år siden delte Brandt-Hansen en oppskrift på en spesiell teknikk hun hadde utviklet. Så allerede før Brandt-Hansen døde hadde Elieson laget arbeidet Hommage a Elina.  

– Elinas bortgang gjorde et voldsomt inntrykk på meg. Etterpå bestemte jeg meg rett og slett for å prøve få til en Hommage a Elina-utstilling.  

Fordi Elieson ønsker å spre Brandt-Hansens oppskrift til fagmiljøet, kommer e-posten med oppskriften til å være blåst opp på veggen i KRAFT Bergen under utstillingen i 2021.  

Jeg sier til Elieson at jeg opplever at hennes arbeider handler om en type ensomhet, lengsler og sårbarhet, og spør om det er noe hun kjenner seg igjen i.  

– Ja, altså, jeg er en liten lys jente. Det var jo en som sa til meg en gang at hvordan i all verden kan du som er så liten og lys lage noe som er så stort og mørkt. For meg har det vært naturlig å velge livets mer alvorlige sider når jeg jobber med de mørke flatene. Som de fleste andre er jeg mangefasettert, men med en optimistisk grunnholdning, avslutter Elieson.