Verdien av det ufullkomne

Tittel: I Have Always Been Here Before

Kunstner: Heidi Bjørgan

Sted: Nitja senter for samtidskunst, Lillestrøm

Tid: 13. november – 19. desember 2021

Jeg må ta meg kraftig sammen for ikke å slikke på skulpturene.

Det er en underlig opplevelse å gå inn i Heidi Bjørgans utstilling på Nitja, for det føles ikke egentlig som om jeg kommer noe sted, snarere virker det som om jeg har havnet på baksiden av noe. Hele den store utstillingssalen er nemlig fylt av en provisorisk arkitektonisk installasjon: Et tredelt rom inne i rommet. Installasjonen består av et enkelt reisverk av planker med isolasjonsmateriale, trukket med plast og dekkpapp. Jeg går gjennom en dør dekket av et forheng av tunge plastremser og kommer inn i et intenst gult rom. Vakre, formløse keramiske gjenstander i sterke farger er plassert på høye sitrongule pidestaller omkring meg. 

Heidi Bjørgan (f. 1970) som er utdannet ved Hunsthøgskolen i Bergen og på Konstfack i Stockholm har gjennom hele sin karriere utforsket leiren og balet med frykten og fascinasjonen for pottemakeren. Gjennom sine skulpturer erindrer hun den store tradisjonen, men forsøker samtidig å bryte seg fri fra den; Hun bygger opp og bryter ned, formgir og ødelegger. Skulpturene hennes minner ofte om leirgods som har gått i stykker; krukker som har kollapset enten på dreiebenken eller i ovnen.

Jeg stopper opp ved Objekt 1355 og klarer ikke å bli enig med meg selv om det minner mest om en konkylie eller en vulva. Med sin blanke, marmoraktige overflate, sine snirkler og hulrom, har den noe påtrengende kroppslig over seg, men den har også noe maritimt og undersjøisk ved seg. På en annen pidestall finner jeg en vakker, giftiggrønn skulptur med islett av dyp smaragd og syrlig lime. Det ser ut som en vase som har sprukket på midten og åpnet seg. En annen amorf kreasjon er beige og hvit med ildrøde partier, og en tredje er koboltblå med skimrende turkise felter. Fargene er så intense og vakre, og opplevelsen av objektene så sanselig at jeg må ta meg kraftig sammen for å ikke ta på dem. Aller mest lyst har jeg til å smake på dem, kjenne hvordan den blanke litt slimhinneaktige, glaserte overflaten føles mot tungen. Forfjamset over denne nesten usømmelige impulsen skynder jeg meg å ta frem notatblokken. 

Mellom installasjonens to store rom finnes et tredje mindre rom, en slags mørk mellomgang. Jeg går inn i det bekmørke rommet og ser en stor glasert jordfarget vase opplyst av sentrerte spotter. Først tror jeg det jeg ser inn i er et speil, men jeg ser ikke meg selv, og et desorientert øyeblikk kjenner jeg meg som fanget i et surrealistisk maleri av René Magritte. Jeg forstår at det er en glassflate jeg har foran meg, og den opplyste vasen står bakom den. Den store vasen slik den står som på et alter minner nesten om et gudebilde, besjelet som om den representerte et levende vesen. Denne følelsen styrkes når jeg trykker på en knapp på veggen og vasen overraskende folder ut et par skjøre, sitrende latexvinger, som i et fåfengt forsøk på å fly. Det er noe både vakkert og komisk med disse spinkle vingene som uansett aldri ville kunne ha kraft til å løfte den store, tunge vasen.

Jeg blir stående og gruble på om det kanskje er et bilde på historiens vekt, den rike, men sikkert også blytunge arven som enhver keramiker må slepe med seg. De eldste kunstgjenstandene vi kjenner til er keramikk. Med vasen og krukken assosieres eldgamle oldtidsfunn, antikke potteskår og vakkert dekorerte amforaer. Heidi Bjørgan er opptatt av å bryte ned den sluttede formen, søke det formløse. Gjennom sine kollapsede figurer dyrker hun verdien av det ufullkomne.

Heidi Bjørgans I Have Always Been Here Before er en energisk og underlig utstilling som virkelig er verdt et besøk! 

Mona Pahle Bjerke