BØKER: Tommy Olsson

Tommy Olsson er (f. 1963) er kunstner, kurator og kritiker. Her skriver han om hvorfor akkurat disse tre bøkene, plukket ut av sin egen bokhylle, har gjort inntrykk på ham.

The Adding Machine. Selected essays av William S. Burroughs

Når man ber skrivende mennesker om å anbefale en bok er det ikke sjelden de kommer med noe som eksplisitt handler om det å skrive. Enten det nå er Stephen King eller Jean Paul Sartre – mange forfattere har en slik bok på samvittigheten, som oftest kun lest av de som også har lest hele forfatterskapet og utviklet et avhengighetsforhold. Selv pleier jeg å anbefale The Adding Machine i sammenhenger som disse – fordi jeg da i samme slengen kan gjøre noen oppmerksom på de helvetiske marerittvisjonene i de mer kjente bøkene av Burroughs Naked Lunch og Cities of the red night. Og fordi det gir meg en anledning til å korrigere en misforståelse om mitt eget virke, som kan sammenfattes med den ugne, og nå litt harske, merkelappen «gonzo-kritikk».

En idé om at jeg forflyttet Hunter S. Thompsons manisk dopede førstehåndserfaringer av USA på slutten av 1960-tallet, inn i norsk kunstkritikk flere tiår etterpå, med bakgrunn i at jeg gjorde rede for noen øl og en taxitur i 2004. Jeg har aldri nektet for å ha Thompson i bokhyllen hjemme, men det er i Burroughs de dypeste røttene til mitt eget prosjekt ligger.

I The Adding Machine anlegger han det virologiske perspektiv på språket som her og nå har blitt mer akutt: Det at ord i all vesentlighet oppfører seg som et smittebærende virus. At det invaderer organismen og muterer den. I den situasjonen vi er i nå – hvor mediebildet nesten utelukkende er en stressfaktor, blir perspektivet til Burroughs et nødvendig selvforsvar. Det er ikke korona som er vårt største problem her.

Thompson var aldri i nærheten av å plukke ned språket som biologisk komponent på den måten, selv om han var vittig og hysterisk morsom å lese, men det at begge forfatterne har en ensom S midt i navnet kan være et hint til kristne konspirasjonsteoretikere som synes det går tregt med apokalypsen.

Prosa i samling av Tor Ulven

 Jeg plukket nettopp denne mursteinen ut av hyllen og la den på bordet, siden det er gått noen år siden sist. Det ville vært lett å ta en hvilken som helst enkeltbok av Ulven – eller denne samlingens tvillingplanet Dikt i samling – men som alle de som stadig vender tilbake hit (vi er noen, har jeg inntrykk av) mener jeg jo det er veldig enten/eller med Tor Ulven. Det er like så greit å ta hele greia. Kanskje ikke sånn med en gang, men litt om litt.

Selv begynte jeg lenge før dette volumet ble gitt ut med å lese Fortæring, og jeg husker motstanden som vokste i meg. Da jeg var ferdig satt jeg lenge med tomt blikk og en overhengende følelse av «what the fuck was that?», før jeg gjentok manøveren og leste den en gang til.

Noen mener Ulven er en «aquired taste», noen mener dette bare er for litterater, eller at pessimismen fører til lesevegring og voldsom intern motstand. Noen, for eksempel jeg, mener noe annet, og i en verden som viskes ut foran øynene våre er det ikke bare essensiell lesning – jeg vet ikke om noen som så nådeløst har formulert konklusjonen at det ikke spiller noen rolle at vi finnes, siden planeten driter i om vi er tilstede eller ikke – men også en registrering av sinnstilstander og detaljer man vanligvis overser: Lyden av en fest langt unna, hørt gjennom et vindu som står på gløtt. En gjenglemt tennissko i gresset. Det som foregår under en sammenrasket haug med regnvått løv i en hage en gråværsdag.

Tor Ulven er en av grunnene, bortsett fra den praktiske, til at jeg skiftet skriftspråk fra svensk til norsk. Og nå er det for seint å snu.

The Complete Poems av Anne Sexton

Enda en poet som balanserte over en eksistensiell avgrunn, og enda en murstein av en samling. Av samme grunn; hvis du allerede har utbytte av å ta del i den på samme tid nervøst urolige og tilbakelent konstaterende flommen av livets umulighet er det ikke noen grunn til ikke å ta for seg hele greia, og særlig ikke hvis mesteparten er å få innenfor de samme permene.

Det er hit jeg pleier å gå for å finne passende sitater, og det er her noe av det fineste jeg sett formulert på engelsk befinner seg, med en grim, dov, punch innenfor refleksjoner rundt familierelasjoner, psykiatridivanen, utroskap, avvisning og ellers den samme oppsamlingen av forskjellige motstridende drifter og komplekser du i noen grad sliter med selv.

Anne Sexton snakker hele tiden direkte til leseren, med en stemme som har løsgjort seg fra sin egen kropp og eksaminerer den på avstand for å fortelle noe om det stedet hun faktisk snakker fra – komfortabelt hvilende i sitt eget kaos, og om hvor inkompatibelt det er med noe annet.

Dette er stemmen til noen som har oppnådd en form for kontroll over selvsabotasje og destruksjon gjennom å gi opp all motstand og akseptere det ulogiske. Det kan veksle mellom å være sint, oppgitt, sårt, eller merket av den latter man opparbeider i møte med det absurde, men det er aldri uten trøst. Å lese henne er som å ha en god, klok venninne på andre siden bordet, halvveis inn i den andre flasken rødvin, som smiler når hun sier at vi jo faktisk kan velge selv.