En journalistisk lesning av design

Kristina Ketola Bore om boken Design as an Attitude (JRP/Ringier, 2018).

Det er selve holdningen til designeren som ligger under Alice Rawsthorns linse i hennes nyeste bok. Her går designkritikeren, kjent fra sine spalter i New York Times, Frieze Magazine og for bøker om blant annet Yves Saint Laurent, inn i selve mekanikkene og perspektivene som driver designere.

Design as an Attitude er hennes andre bok om designfeltet, boken Hello World: Where Design Meets Life kom ut i 2013 og beskrev hvordan design påvirker måten vi lever på. I sin nyeste bok fra tidligere i år, undersøker hun hvordan designerens holdninger kan endre verden. Drivkraften fremstår som en erklæring av design som mer enn bare en måte å forstå verden på. Hun virker heller å presentere design som et verktøy som kan være med på å redde den. Er det en god ting?

Design for endring

Selve ideen for Design as an Attitude er modellert på ett av Rawsthorns favorittemaer, nemlig designer, kunstner og Bauhaus-professor, László Moholo-Nagy. Etter å ha emigrert fra Tyskland, startet Moholo-Nagy en ny skole i Chicago under lignende teoretiske linjer som han hadde utforsket på Bauhaus. Her forble hans ideer om at design kunne skape en ny og bedre verden i sentrum.

I introduksjonen til boken beskrives Moholo-Nagys holdning som en del av drivkraften hans – det var ifølge Rawsthorn en holdning drevet av oppfinnsomhet og snarrådighet i møte med individer og samfunnet. Bokens utgangspunkt er basert på nettopp denne ideen om hvordan designere i møte med samfunnet kan endre det til det bedre. Under dette premisset samles en serie av Rawsthorns spalter først publisert i kunstmagasinet Frieze.

I boken brukes begrepet «attitude» som en måte å beskrive designere som ikke bare skaper for å skape, men skaper for å endre. For Rawsthorn, som for Moholo-Nagy, er nemlig dette nøkkelen til et bedre samfunn og verden.  

Et tilnærmelig designfelt

En av tingene jeg liker med Rawsthorn er måten hun i sine tekster bygger opp en kjennskap til designerne som undersøkes. Leserne tas med inn i en verden som ikke kun handler om produksjonen av design, men også prosessen bak – selve drivkraften til å skape noe, det være seg sosiokulturelt, teknologiske undersøkelser eller den personlige viljen til å lage noe i verden. Rawsthorn skriver om design på samme linje som andre kunstfelt, og hun gjør det med intellekt, god skriveflyt og engasjement.

For lesere av denne boken er det ingen tvil om forfatterens fagkunnskap. Rawsthorn har etablert seg som en kjenner av feltet, noe som eksemplifiseres på en god måte via hennes populære Instagram-konto, der hun hver uke tar for seg forskjellige tematikker innen design. I skrivende stund er det «Design Takes Fright» i anledning Halloween-uken.

Det hviler en letthet over Rawsthorns presentasjon som gjør designfeltet tilnærmelig, ikke bare for dem som er i det, men også dem som påvirkes av det. Noe som, ifølge Rawsthorn, er oss alle.

Kunsthåndverkets vekkelse

Men det er ikke bare design som undersøkes i denne samlingen. Et eget kapittel dedikeres til spørsmål om håndverkets vekkelse i både kunsthåndverk- og designsirkler. Rawsthorn peker på at håndverk har blitt adaptert av både etablerte og unge designere de siste årene, blant dem det italienske studioet Formafantasma og den nederlandske produktdesigneren Hella Jongerius.

Har kunsthåndverkere som Sheila Hicks bidratt til å øke verdien til kunsthåndverket, spør hun. Og hvorfor er det slik at kunstnere som jobber med keramikk, som Grayson Perry og Edmund de Waal, nå selger kunstverkene sine for mye høyere priser enn før? Hvorfor åpner nye program for kunsthåndverk på kunst- og designskoler, samtidig som kvinner over hele verden strikker egne rosa pussy-hatter? Svaret mener hun ligger i en tilbakegang til det møysommelige – en reaksjon til økende globalisering og miljøproblemer grunnet overproduksjon. Men kanskje er det litt vel enkelt?

Gjennomgående i boken får jeg inntrykk av at Rawsthorn må se utenfor fagfeltet for å kunne diskutere det. Alle kunstuttrykk eksisterer i en større kontekst, men Rawsthorns undersøkelser skjer i de store strøkene i samfunnet, med en unnlatelse av nyansene som er synlig dersom du ser forbi de spektakulære utviklingene. Tidvis bærer boken preg av en kunsthistorikers litt uforsiktige hånd blandet med velviljen til en nyhetssulten journalist. Det får utløp i standardiserte lesninger av historien og samtiden, der for eksempel alle nyskapninger kan beskrives som en kontrareaksjon.

Det vi mister er en mer nærgående undersøkelse av hvor kunsthåndverk kan bevege seg, uten tydelige linjer til William Morris eller som en komponent i sosialt hjelpearbeid. Sistnevnte eksemplifisert i den maliske tekstildesigneren Boubacar Doumbias arbeid med å lære opp unge mennesker i et håndverk – et viktig prosjekt, men likevel kun én retning av veldig mange for kunsthåndverket. For en bok som påstår å skulle tilby en kontemporær og bred oversikt fremstår dette vel snevert.

Sementerer maktstrukturer

Dedikerte Rawsthorn-lesere vil kjenne igjen mesteparten av innholdet i Design as an Attitude. Ikke bare fordi det er bearbeidede spalter som allerede er ute i verden, men fordi knaggene – eller designerne – som temaene henges på, er de samme som Rawsthorn har skrevet om i flere år.

Designerne som profileres og løftes frem er i all hovedsak europeiske og amerikanske designere som skaper produkter for store produsenter eller kjente gallerier, for eksempel Yves Béhar, Irma Boom, Bourollec-brødrene, Charlotte Perriand og Martino Gamper – for ikke å nevne den hvite mannen hun baserer selve boken på, László Moholo-Nagy. Hennes to kapitler «Is Design Still a (Cis) Man’s World?» og «Design’s Colour Problem» blir derfor et dårlig påklistret plaster. For nettopp gjennom denne boken sementerer Rawsthorn nok en gang satte maktstrukturer i designfeltet, fremfor å ta et ordentlig oppgjør med dem.

Vektlegger instrumentell verdi

Mot slutten av introduksjonen til boken skriver Rawsthorn: «…people are likely to perceive design as a stylistic device, or as a reason why so much plastic trash is poisoning our oceans, rather than as a means of clearing it away.» For Rawsthorn er svaret på denne utfordringen at design må vise sin verdi i det hun kaller «andre sfærer».

Det er et trøblete utgangspunkt fordi det ber om at all vurdering av design skjer på kvantitative premisser. Det vil si: Hvor bra renser design havet, hvor godt fikser design helseutfordringer?

På samme måte virker hun å oppmuntre kunsthåndverk til å i enda større grad strekke seg over i andre fagfelt eller å skape samfunnsmessig endring. Dette er absolutt et potensiale, men ikke den eneste måten et felt kan vokse på.

Kampen Rawsthorn virker å kjempe tilskriver både kunsthåndverk og design instrumentell mening for å kunne begrunne nødvendigheten av det. Det forflater fagfelt, og ikke minst bidrar det til at vi kan gå glipp av utøvere som bruker håndverket til å skape endringer som skjer i små, men betydningsfulle gester.

Får ikke formidlet det komplekse i design

Tross mine lunkne følelser for boken er jeg glad for mye av arbeidet til Alice Rawsthorn. Selv om jeg ikke alltid er enig i måten det skjer på, er hun en forkjemper for designfeltet –umåtelig kunnskapsrik i et felt mange har en tendens til å avfeie som trivielt.

Design as an Attitude er ikke en dårlig bok, den er godt skrevet og går inn i mange relevante og viktige tematikker i designfeltet i dag. Likevel oppfatter jeg det som problematisk at design i Rawsthorns verden alltid er et felt som må bevise egen verdi, spesielt fordi mange tenker på det som trivielt. Ekte endring for hvordan design forstås vil ikke skje dersom premissene for godtagelse skal handle om andre felt eller eksterne samfunnsmoment.

Designs store styrker ligger ofte i små nyanser som sakte skaper betydningsfulle endringer. Det er dyptgående og komplekse elementer som gjør design til noe mer enn en serviceyter eller et instrument som tjener et annet felt.

Selv i sin enorme kunnskap om design, er det akkurat dette aspektet Rawsthorn ikke får formidlet.

Kristina Ketola Bore