KUNSTBØKER: Mona Pahle Bjerke

Mona Pahle Bjerke (f. 1976) er kunsthistoriker og høgskolelektor ved Kunsthøgskolen i Oslo. Hun er også kunstanmelder i NRK. Her skriver hun om tre kunstbøker som betyr noe for henne – og hvorfor.

I mitt nye lett klaustrofobiske innendørsliv, finner jeg ro og lindring ved å saumfare min egen omfattende bokhylle. Den er som en åpen dør inn i en fri og vidunderlig verden av fortellinger, tanker og ideer. Særlig kunsthyllen min er et herlig sted å oppsøke, slik den fungerer som en erindringsbank over utstillinger jeg gjennom tidene har sett, teorier jeg som student har stanget hodet i, og interessante perspektiver som jeg har tatt med meg videre. Å skulle plukke ut tre bøker som har betydd noe spesielt for meg er en utfordring. 

On Photography av Susan Sontag

Den første boken jeg trekker ut av hyllen er Susan Sontags On Photography. En bok jeg har lest utallige ganger. Hver eneste side er skriblet ned med understrekninger og notater. Og hver gang jeg leser den om igjen, enten alene eller sammen med studenter, blir jeg slått av hvor dagsaktuell den fremdeles er. Det er nesten ikke til å tro at den ble skrevet drøyt tre tiår før vår visuelt overstimulerte sosiale medievirkelighet slo ut i full blomst. Fremdeles er Sontags tanker om fotografiet både som kunstnerisk uttrykk og som sosial praksis like relevante.

Susan Sontag skriver om hvordan fotografiet forandrer våre begreper om hva som er verdt å se på, og hva vi har rett til å betrakte. Hun skildrer hvordan det å fotografere er et sosialt ritual, og hvordan bildene vi tar når vi er på en reise, eller opplever noe spektakulært kan være vel så viktig som opplevelsen selv. Kanskje reiser vi nesten først og fremst for bildenes skyld. Videre er hun opptatt av at fotografiet ikke kan fryse fast et stykke tid, men at det tvert imot alltid forteller om et øyeblikk som allerede har passert. Et hvert fotografi er slik sett ifølge henne, en dødspåminnelse.

Å ta et bilde av noen, sier Sontag, er å engasjere seg i den andre personens forgjengelighet og sårbarhet. Hun hevder også at det å ta et bilde er å ta eller appropriere den tingen eller personen som fotograferes, og derfor er det å fotografere også forbundet med makt. Sontag skriver interessant om fotografiets aggressive karakter, bakgrunnen for at vi for eksempel bruker ordet «skyte» om det å fotografere. 

Everything you always wanted to know about Lacan, but were afraid to ask Hitchcock av Slavoj Zizek

Hvem som helst kan lese Sontag med et visst utbytte, den neste boken jeg trekker ut av hyllen er kanskje for litt mer spesielt interesserte, den krever i hvert fall at man har sett et antall spesifikke filmer. Boken jeg står med i hånden er essaysamlingen Everything you always wanted to know about Lacan, but were afraid to ask Hitchcock, redigert av den slovenske filosofen og estetiske teoretikeren Slavoj Zizek.

Når jeg får høy puls bare jeg ser omslaget, er det ikke bare fordi boken kretser omkring ham jeg vil beskrive som det tjuende århundres største visuelle kunstner: For meg handler det om en ungdomsforelskelse som gjennom årene har forvandlet seg til å bli en dyp og varig kjærlighetshistorie. Jeg snakker om mitt forhold til Sir Alfred Hitchcock. 

Hitchcock regnes som den mest innflytelsesrike filmskaperen i filmens historie. Særlig har hans estetiske uttrykk øvet en mektig påvirkning på kunst, mote og reklame. Han er også skaperen av svært mange av filmens konvensjoner og grunnmotiver, og det vi i dag vil omtale som filmklisjeer. Han utviklet tidlig sitt egenartede uttrykk. Den uhyggesvangre, men også ofte romantiske filmen der noe makabert lurer under en idyllisk overflate, og der drøm og virkelighet flettes sammen. I hans modne filmuttrykk er hvert filmbilde gjennomtenkt ned til minste detalj, og er som et kunstverk i sin egen rett.

Kvinnen hos Hitchcocks er også interessant: Hun er aldri det du først tror hun er. På overflaten er hun kanskje en tiltrekkende blondine, eller søt gammel guvernante, men det viser seg ofte at hun er en durkdreven dobbelagent, eller en spion som bærer statshemmeligheter i håndvesken, eller kodet inn i en vakker melodi som hun nynner på. 

I Zizeks essaysamling er Hitchcock det populærkulturelle og tilgjengelige agnet, som lokker oss inn i en spennende og intellektuelt krevende reise, der vi blir kjent med flere av den franske filosofen Jacques Lacans perspektiver. Men det er ingen grunn til å la seg skremme. Det er en utvilsom fordel å ha sett en del Hitchcock-filmer før man tar fatt på denne boken, men man behøver absolutt ikke ha lest eller forstått Lacan. Boken leder oss inn i Hitchcocks symboltunge filmunivers, og setter oss på sporet av hva som er disse filmenes spenningsskapende, formmessige og estetiske hemmeligheter.  

Gerhard Richter: The Daily practice of Painting; Writings 1962 til 1993

Den siste boken jeg trekker ut av hyllen er også så grundig lest at den er i ferd med å løse seg opp i sine enkelte bestanddeler, det er Gerhard Richter: The Daily practice of Painting. Nå er det mange år siden jeg har åpnet den, men også denne boken bærer i seg minner om en forgangen periode, og ting jeg har glemt at jeg grublet på. Jeg kjøpte boken i St.Mark’s Book shop i East Village høsten 2002. Jeg hadde akkurat flyttet til New York sammen med min den gang relativt nye kjæreste. (Han som i dag er min fraskilte ektemann og pappaen til mine tre barn.) Den høsten jobbet jeg med å ferdigstille min hovedoppgave i kunsthistorie, som nettopp handlet om den tyske kunstneren Gerhard Richter, og hans gåtefulle veksling mellom det maleriske og det fotografiske. Gjennom denne vekslingen sørger han for å posisjonere bildene sine i en verken-eller-posisjon mellom mediene.

 Han skriver selv: «They are neither photographs, nor paintings.» og om prosjektet sitt: «I pursue no objectives, no system, no tendency, I have no program, no style, no direction.» Dette negasjonsfokuset vekket en dyp nysgjerrighet i meg. Hva var denne kunstnerens beveggrunner, hvorfor var det så viktig for ham å unndra seg kategorisering, og å unngå en gjenkjennelig stil?

 Og boken ga gode svar. Den inneholdt nemlig Richters egne refleksjoner omkring det å male. På den tiden var det i kunsthistoriske kretser absolutt ikke comme il faut å interessere seg for kunstnerens person og biografi, og dette elementet av guilty pleasure ga boken en helt klar tilleggskvalitet for meg. Her kunne jeg lese om hvordan hans sterke skepsis mot stil, handlet om en dyp avsky for ideologi som fenomen. Han skriver i boken: «Stil er ideologi og ideologi er vold», kanskje ikke en så underlig posisjon hos en mann som i oppveksten opplevde både nazismen og kommunismen i Øst-Tyskland tett innpå seg. 

 I Richters kunstnerskap finnes det hele tiden en spenning mellom det å bygge opp og det å bryte ned; mellom å konstruere og kansellere. For Richter er kunsten et håpløst håp. Han skriver: «To believe one must have lost God, to paint one must have lost art...»

 Mens jeg plasserer de tre fillete bøkene mine tilbake i hyllen kjenner jeg et sug av misunnelse i magen, slik man kan føle når man anbefaler en av sine favorittromaner til en venn som aldri har lest den før: Hvilket privilegium er det ikke for alle de der ute som har en eller flere av disse fantastisk inspirerende bøkene til gode!