Når språket avslører at noe lever

Et direkte forhold mellom kunst og litteratur kan arte seg på mange forskjellige måter. Det kan være Karl Ove Knausgård som skriver bok om sin lesning av Edvard Munchs arbeider. Det kan være kunstnere som direkte refererer til forfattere i arbeidene sine, som når Hannah Ryggen siterer T.S. Eliots dikt «The Little Gidding» i en billedvev. Eller det kan være en kunstner som inviterer en skjønnlitterær forfatter til å skrive om arbeidene sine – som i tilfellet med Olga Ravn og Lea Guldditte Hestelund.  

Tekst av Cecilie Tyri Holt

Lea Guldditte Hestelunds utstilling Consumed Future Spewed Up as Present ble vist på Overgaden Institut for Samtidskunst i København våren 2018. I pressemeldingen ble uststillingen karakterisert som en totalinstallasjon som spekulerer i hva en kropp er – og kan være – en romlig fortelling i tre soner, inspirert av science fiction.

Den første sonen betrakteren gikk inn i, refererte til et slags omkledningsrom. Her ble Hestelunds arbeider med fellestittelen Carriers presentert. Disse likner uniformer eller seler i lær som kan minne om bondage-estetikk og fetisjutstyr. I denne sonen var også fire lærinnbundne eksemplarer av Olga Ravns science fiction-manualer plassert, som en del av en slags studieinnretning av en L-formet benk med skinnfeller man kunne sitte på. Fargene på læret i bokomslagene matchet fargen på Hestelunds Carriers. Utenpå bøkene var det trykt et segl i oransje, tegnet av Birk Bjørlo, som matchet gulvet i utstillingsrommet. I utstillingen var seglet manualenes tittel.

Etter et besøk i første sone ble betrakteren ført gjennom en pyramideformet passasje fylt av en ubestemmelig lukt av ulike oljer som skulle rense, beskytte, dempe frykt og hjelpe oss å gi slipp på gamle tanke- og handlingsmønstre.

Den siste sonen i utstillingen var dominert av marmorobjekter. De abstrakte, relativt små skulpturene hadde en kroppslig og organisk konnotasjon, men opplevdes likevel som utenomjordiske på et vis. Et av de større objektene virket å skjule noe som liknet på en ryggrad under marmorhuden. De så myke ut, men var kalde, glatte og harde som stein. Noen var holdt av lærreimer – såkalte Carriers – og var sirlig plassert på gulvet. Sirkulære gulvmatter i sterke, klare rosa og oransje farger hegnet om utvalg av marmorobjekter, som både ble oppfattet som nakne og begrensede av de tynne lærreimene. Noen av objektene hang fra taket og hvilte i disse karakteristiske lærinnretningene som minnet om noe kjent, men som likevel ble oppfattet som noe bortenfor vår egen verden. De ulike objektene hadde fått navn som Lyrva CM_05B4, Gob CA_02A1 og Mantodea CM_04B4.

Å være i steinens langsomhet

Hestelund forklarer at navnene er inspirert av mytiske figurer, sopparter, insekter, karakterer fra den amerikanske forfatteren Ursula K. Le Guins science fiction-univers, samt en kode som er en slags kategorisering av en annen eksistens. Hestelund arbeider med et materiale som har en lang tradisjon i kunsthistorien: marmor. Og hun er bevisst at hun med prosjektene sine bidrar til å skrive videre på denne historien.

– Forhåpentlig utfordrer arbeidene mine både posisjonen og den tunge historien som marmorskulpturen besitter. Marmor er mitt foretrukne materiale. Jeg liker å være i steinens langsomhet. En stillhet vi nærmest ikke kan oppfatte. Den bærer på en slags urviten og lever både før og etter oss, forklarer hun.

Når hun blir spurt om å fortelle mer om sitt valg av materialer i utstillingen, svarer Hestelund med å henvise til Vidneudsagn 046 i Ravns bok De ansatte, som ble skrevet med utgangspunkt i marmorobjektene vist i utstillingen.

Vidneudsagn 046

Ville det være så frygteligt ikke at være menneske? Ville det sige ikke at dø? Jeg vet ikke, om jeg længere føler stolthed over min menneskelighed. Når besætningen er død og borte, vil genstandene stadig være her, i rummene, uforandrede af, at vi kom og gik. Så I spørger mig: Gør dette genstandene onde? Bebrejder vi dem deres mangel på medfølelse? Føler stenen sorg? I spørger mig, fordi I ikke selv er sikre, jeg kan se det på jeres ansigter. Det er en farlig ting for en organisation at være usikker på, hvilke af genstandene i deres varetægt der kan betragtes som værende levende. Det fører til spørgsmål som: Hvilke af disse emner i vores varetægt har ret til rettergang? Og for eksempel: Kunne denne genstand tænkes at være subjekt, er vi skyldige i drab? Jeg, til gengæld, er optaget af de mest eksklusive materialer. Vil hun være moderigtig i det ytre rum? Eller er det, fordi hun vil smykke sig med de materialer, der ikke kan brydes ned? Tror hun, at ved at bære det ikkedødelige, udødeligheden mod huden, kan hun betvinge døden selv? Jeg taler ikke om døden mellem mennesker, der mister dem, de elsker; men døden som når mennesket ikke er til stede. Hun samler på diamanter, marmor og skind. Når hun skal sove i køjen under mig, fylder hun den ene hånd med en række polerede kugler af ædle metaller. Da jeg har svært ved at sove, og det håber jeg, I tilgiver mig, jeg ved, at søvnen er ens eget ansvar her på skibet, og jeg er også i gang med at gøre noget ved problemet, alligevel sker det, at jeg ligger vågen, og jeg ser ned på gulvet fra min øverste køje, hun sover under mig, hendes hånd i søvne falder over sengekanten, og hånden står let åben, i den glimter kuglerne af metal op imod mig som stjerner fra hendes hånds mørke, som en hel masse små øjne.[1]  

Fra venstre: Lea Guldditte Hestelund. Foto: Birk Bjørlo. Olga Ravn. Foto: Lærke Posselt for Gyldendal, 2015

Hestelund inviterte forfatteren Olga Ravn til å skrive noe med utgangspunkt i arbeidene hennes til utstillingen Consumed Future Spewed Up as Present. Resultatet ble manualene som ble vist i utstillingen, som etter hvert ble romanen De ansatte. Arbeidet med objektene og boken foregikk parallelt som en felles skapelsesprosess hvor Ravn besøkte objektene og skrev om dem, Hestelund leste tekstene – og nye objekter ble laget.

– De ansatte ble publisert først etter at utstillingen var over. Boken hadde heller ikke denne tittelen i selve utstillingen. Manualene var til stede som et objekt i utstillingen, som en del av interiøret i Ankomstrommet. Man kunne velge å lese kun to sider og samtidig få fornemmelsen av å flyte inn i og sammen med hele installasjonen; når skinnet du sitter på eller det oransje gulvet under deg plutselig beskrives detaljert i den boken du faktisk holder i hendene. Når det er sagt, så opplevde jeg at Olga skapte en helt ny måte å snakke om skulptur på. Vanvittig spennende! sier Hestelund.

Et klaustrofobisk og drømmefylt sted

De ansatte er bygget opp som en samling mer eller mindre korte vitneutsagn fra de som jobber på «det sekstusinde skib». Stemmene tilhører henholdsvis «menneskelige» og «menneskeliknende», fødte og skapte, og disse intervjues med utgangspunkt i deres relasjon til en rekke gjenstander skipet har fått om bord fra planeten Nyopdagelsen.

Hvorfor var det naturlig for deg å skrive om Leas objekter i et science fiction-narrativ?

– Først tror jeg vi tenkte at det skulle være en håndfull tekster, ikke så mye. Jeg hadde noen forskjellige pitcher. En av dem var å skrive om de som arbeidet på stedet, nærmere bestemt en rengjøringskone. Lea viste meg sine skisser av utstillingsrommet, og allerede da snakket hun om at det gjerne måtte minne om et romskip, eller en romskipscenografi, med en pyramideformet gang. Da Lea fortalte at hun hadde laget en rekke lærtøyler som ikke nødvendigvis var til menneskelige kropper, forsto jeg at det måtte bli science fiction. Vi oppdaget fort at vi delte en forkjærlighet for Ursula K. Le Guin. Jeg hadde lenge villet skrive science fiction (det er et par sci fi-dikt i Mean Girl (Flamme forlag, 2015), men jeg turte ikke å ta steget fullt ut før jeg møtte Lea, forklarer Ravn.

Hva trigget deg til å velge akkurat et romskip til å plassere objektene i? 

– Jeg var interessert i å skrive frem stemmene til de som ikke kunne forlate sin arbeidsplass, som talte til beskueren fra et både klaustrofobisk og drømmefylt sted. Så det ble naturlig å sette scenen på et romskip langt fra jorden. Jeg ville også gjerne at handlingen skulle utspille seg i ett fast rom. Fordi det er så mye man ikke får vite på grunn av bokens oppbygning (man får kun informasjon gjennom de ansattes intervjuer), var det viktig at stedet var fast.

Disse svært levende tingene

Ravn forklarer at hun opplevde Hestelunds skulpturer som svært levende, og at det preget måten hun jobbet frem narrativet i boken.

– Når jeg satte meg ned for å beskrive en av dem, og så opp igjen, hadde skulpturen skiftet form. Det var som om språket avslørte at Leas skulpturer var levende. At de for øyet konstant forandret seg. At de var shapeshifters. Det var en voldsom, vidunderlig, dyp opplevelse for meg å møte disse svært levende tingene som Lea hadde laget. Så mens jeg skrev, skjedde det, helt av seg selv, at boken ble fylt med ting som var levende, og levende som var ting. Androider, hologrammer, egg. Disse stedene akkurat mellom kropp og ikke-kropp. Duft, drøm, eksem. Jeg har også forstått, nå som det har gått litt tid siden boken ble skrevet, at jeg forsøkte å speile Leas skulpturers konstante forandring med et bokobjekt som også forandrer seg hver gang man leser det, ved at hver lesning avslører en ny sti eller en ny form.

Vidneudsagn 012

Jeg kan ikke lide at gå derind. Især de tre på gulvet lader til at have en iboende ondskab, eller måske ligegyldighed. Som om de i deres dybe ligegyldighed ønsker at skade mig. Jeg forstår ikke, hvorfor jeg absolutt må røre dem. To af dem er altid kolde, og så er der en, der er varm. Det skifter, hvem den varme er. Det er, som om de oplader hinanden eller skiftes til at lægge deres energy i en af de andre. Jeg kan komme i tvivl om, om de er én, et hele, eller tre. Tre individuelle enheder, der kender hindanden. Jeg har set, at der er intimitet i dem. Det skræmmer mig, jeg afskyr det. Jeg har set mange flere som dem. Det er, som om hver og en af dem altid kan være de andre. Som om de egentlig ikke eksisterer i sig selv, men som ideen om hindanden. Der kan altid komme flere, i klynger og buketter. På bjergsiderne kan de ligne en slags eksem. Men jeg siger jo, jeg ikke kan lide at være derinde. De får mig altid til at røre dem, selvom jeg ikke vil. De har et sprog, der ødelægger mig, når jeg går derind. Sproget er, at de er mange, at de ikke er en, at en af dem er gentagelsen af alle af dem.[2]

På hvilken måte tenker du at utgangspunktet for det å skrive litteratur og å skape billedkunst er forskjellig – eller likt?

– Det synes jeg det er vanskelig å svare på. Det er mye billedkunst som arbeider med tekst. Kanskje ligger forskjellen i at kroppen går til arbeidet på forskjellige måter. Og i forlengelse av det også at den som opplever verkets kropp, også settes i spill på forskjellige måter overfor en skulptur og en tekst. Jeg tror at en av grunnene til at Lea og jeg inspirerte hverandre så mye, er at vi begge opplever at alt er levende. At alt er kropp. Jeg opplever Leas skulpturer som forsøk på å synliggjøre den levende kroppslighet i det som er stein. Ikke som i å menneskeliggjøre steinen, men som å lete etter de formene som både er gjenstand og liv.

Hvordan leser du utstillingstittelen Consumed Future Spewed Up as Present?

– Utstillingstittelen var noe av det første Lea hadde ferdig i prosessen. Jeg tenker at den henviser til Kronos som spiser sine egne barn. Men selvfølgelig er det oppkast med, for Lea arbeider alltid mellom kropp og ikke-kropp (oppkast som kropp?). Det er også en tittel som gjør en litt svimmel, for den arbeider med en underlig sirkulær tid. Fremtiden er nåtiden, men halvt fordøyd, sier Ravn.

Hestelund bekrefter utstillingstittelens referanse til Kronos.

– Faktisk har tittelen vokst ut av myten om patriarken som er så engstelig for forandring at han spiser sine egne barn – på den måten kan de ikke «velte» ham. Jeg tenker at vi på mange områder kunne vært et annet sted, fremme i tiden, hvis ikke visse krefter konstant satte seg fore å sluke potensielle forandringer for å kunne bibeholde egne privilegier og maktposisjoner, påpeker hun.

Aggresjon mot det søte

Ravn trekker inn den amerikanske kulturkritikeren Sianne Ngais teorier om den estetiske kategorien «the cute» i forbindelse med Hestelunds arbeider.

– Jeg tenker at Lea arbeider mye med «the cute», hvor en søt ting på én og samme tid oppfordrer oss til å beskytte og ødelegge den. At det «cute» eller søte vekker en nesten dyrisk aggresjon i oss. Det skjer noe helt merkelig i verden når en «cute» ting er laget av marmor, eller når noe av marmor iscenesettes som «cute». For både impulsen til å knuse den og omfavne den avvises av skulpturens materiale. Da oppstår det en særlig kroppslig fornemmelse av å ville kjærtegne og absorbere Leas skulpturer, og samtidig en erfaring av at det er umulig. Her, av en eller annen grunn, starter erindringen.

Ravn poengterer at hun ikke tror Hestelund direkte er opptatt av å bruke «the cute» som metode i sitt kunstnerskap, men at kategorien ble hennes egen inngang til skulpturene.

– Jeg reagerte sterkt på dem, måtte røre ved dem alle. Jeg synes det var vanskelig at man ikke kunne ta på dem eller holde i dem i utstillingen. Jeg har en voldsomt fysisk tilknytning til skulpturene hennes som jeg ikke kan forklare bedre enn jeg har gjort her. Jeg kunne jo også åpenbart skrive mye mer om disse følelsene, sier Ravn.

– Selv om jeg ikke arbeider med «the cute» som et bevisst grep, gjenkjenner jeg på mange måter mine arbeider i det Olga her beskriver – i mine valg av et materiale eller en særlig materialsammensetning, en spesifikk form, som på samme tid virker både spiselig og vemmelig. Når noe er både gjenkjennelig og fremmed, blir det nesten automatisk både frastøtende og tiltrekkende. Jeg interesserer meg for flytende kroppsbegreper, og mine arbeider svever på mange måter et sted mellom menneskekroppen og en kroppslig annethet. Derfor bruker jeg også fiksjon og science fiction som et redskap til å tenke med – her er det mulig å spekulere i alternativ eksistens og utfordre normative anskuelser av for eksempel kropp, kjønn og identitet, avslutter Hestelund.

Teksten er tidligere publisert i tidsskriftet Kunsthåndverk 2/2019.

[1] Olga Ravn, De ansatte (Gyldendal, 2018), 38–39.

[2] Olga Ravn, De ansatte (Gyldendal, 2018), 10.